Sprelsk musikk

Følger man Ultima på nært hold, blir det påfallende hvilken sentral rolle den enkelte musiker spiller i den ellers så komponistfikserte nyeste musikken.

Altså ikke bare spesialensemblene, som er selve forutsetningen for at komponistene har en lekegrind å boltre seg i, og der norske Cikada og Oslo Sinfonietta igjen har vist at de holder nivået. Og for én gangs skyld heller ikke dirigenten, som ellers har slik en nøkkelrolle i musikklivet, og der Christian Eggen som dirigent for begge de nevnte ensemblene så visst aksler oppgaven som han ser ut til å ha fått monopol på.

  • Men altså registret til hver især av dem som entrer podiet. Vi ser det på konserter som i Universitetets Aula onsdag kveld, der Oslo Sinfonietta tilsynelatende ubesværet fylte hele det musikalske universet som engelske Jonathan Harvey slo opp i sitt timelange «Bahkti». Slik får komponisten armslag, selv om Harveys i og for seg rutinerte partitur kanskje mer hadde behøvd å måtte skjerpe seg mot klarere ytre begrensninger.
  • Men det er når de yngste komponistene slår til, enten de nå vier seg deformeringen av høymodernismens gjennomarbeidete stil eller de søker inn i det trivielle eller meditative, at musikerrollen blir selve omdreiningspunktet. I det søndersprengte musikalske landskapet som komponistene forsøker å gjøre til sitt eget, er det som om de fysiske begrensningene i selve musiseringen, hvor vrengt det enn låter, blir det eneste faste punktet i et univers som synes å eksplodere i alle retninger.
  • Koblingen av musikken til en musiserende kropp blir til et gravitetisk punkt som hindrer den tekniske utfoldelsen i å gå i oppløsning, i en situasjon der komponistenes fantasi ikke synes å ha annen motstand å bryne seg på.
  • Paradoksalt nok bringer dette verkene tettere på tradisjoner i improvisert musikk, slik vi kunne oppleve det med Cikada på Cosmopolite henimot midnatt torsdag.
  • Et slags høydepunkt i så måte ble James Dillons tre kvarter lange «L'Evolution de Vol» fra 1993, som framsto som en serie lange og utkomponerte improvisasjoner, med all oppmerksomhet rettet mot tonefallet hos hver enkelt musiker, iblandet sorlet fra det røykfylte lokalet. Forvekslingen med jazz på klubb var til å ta og føle på.
  • Da er det synd at Cikada fortsatt velger å la en så pregløs sanger som Hilde Torgersen ta hånd om det vokale, som en fargeløs demper på en ellers frodig framføring.