VANSKELIG HALVÅR: Den ene uka med mediestorm avløser den andre. Foto: Henning Lillegård
VANSKELIG HALVÅR: Den ene uka med mediestorm avløser den andre. Foto: Henning LillegårdVis mer

Sprengkaldt rundt Stoltenberg

Hvorfor går alt galt for regjeringen, spør Stein Aabø.

Dagbladets partibarometer i går og dagens karakterbok til regjeringens statsråder føyer seg inn i rekka av elendigheter som rammer regjeringen for tida. Oppslutningen om regjeringspartiene er rekordlav. Det er ingen statsråder som funkler. Det eneste som lyser opp i vintermørket er fakler fra folk i demonstrasjonstog. Alt regjeringen tar i går i stykker. Gull blir gråstein. Folket raser. Ulykkene vil ingen ende ta. Og de kommer slett ikke alene.

Det er på mange måter besynderlig. For de fleste har det bra i dette landet. Norge topper fortsatt statistikken over hvilket land det er best å leve i. Faktisk har vi aldri hatt så mye penger mellom hendene som nå. Prisene er lave. Renta er lav. Arbeidsledigheten er lav. Skatten omtrent på europeisk gjennomsnittsnivå. Egenandelen på helsetjenester er mindre enn prisen på et avisabonnement. Skoleplassen er gratis. Barnehageplassen er billig og framfor alt tilgjengelig. Og når de gamles pårørende endelig får tatt seg en tur for å besøke sine på sjukehjemmet, er det ikke så verst der heller. Så hva er det folk maser om? Hvorfor så utbredt misnøye? Er det kulda? Nei, for misnøyen med regjeringen har vært sterk hele det siste året, i kalde som i varme perioder. Vi husker rabalderet om sykefraværet i fjor, om biodieselavgiften, om stillestående og uteblitte tog. De ble avløst av ramaskriket mot monstermaster i Hardanger i sommer og av partigaver i høst.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Allerede i sommer ble Høyre største parti på enkelte galluper. En forklaring på Høyres suksess var at partiet satt musestille og lot regjeringspartiene ødelegge for seg selv. En annen - og trolig riktigere - er at partiet har lykkes med å framstille seg som et velferdsparti. Høyre har lært av Moderaterna i Sverige. Man har lånt både klær og retorikk fra sosialdemokratiet, samtidig som Høyre representerer noe annet enn de rødgrønne, nemlig valgfrihet og flere private løsninger der hvor de offentlige stopper opp eller ikke leverer godt nok. Høyre er dessuten et velprøvd regjeringsparti. Det har stått i spissen for endringer som har forblitt.

I politikken gjelder jungelens lov: Den enes død er den annens brød, særlig hvis vi bytter ut «død» med tilbakegang og «brød» med framgang. Nettopp at det har dukket opp et troverdig flertallsalternativ til de rødgrønne, nemlig Høyre og Fremskrittspartiet, har gjort livet ekstra surt for Jens & co. I hele forrige periode var det høyst uklart hva som ville bli resultatet av en borgerlig valgseier. Det bidro utvilsomt til at de rødgrønne vant igjen. Nå ser vi tydeligere konturene av en konkurrent. Og nettopp fordi konkurrenten befinner seg i opposisjon gjør at de ikke makter å gjøre så mye feil. Høyres og Frp's privilegium er å kritisere og klage på regjeringens politikk. Det gjelder også Venstre og KrF. De har dessuten interesse av å støtte aksjonerende lokal- eller særinteresser. Det oppstår allianser mellom opposisjonen og velgere som av ulike grunner er sinte på regjeringen. Mediene bidrar naturligvis også. Dels ved å dekke protester, gjøre dem til riksnyheter, fylle debattprogrammene med dem. Og dels ved å fyre opp under misstemning og misnøye. Det er ikke bare Dagbladet som «smir mens liket er varmt». Alle medier gjør det. Den ene uka med mediestorm avløser den andre. Det er aldri problemer med å finne temaer for radio- og tv-debatter. Det er heller ikke vanskelig å finne enkeltskjebner som gir en eller annen urimelighet et ansikt. Mediene trenger drivstoff. «Gode nyheter» teller ikke. De oppfattes mer som patetiske forsøk fra regjeringens side på å komme på offensiven.

Når så regjeringspartiene strides internt er det ikke rart at velgernes tillit synker. Synet av statsråder i spissrotgang den ene dagen, under Økokrim-etterforskning den andre, svekker hele regjeringens autoritet, også statsministerens. At Wikileaks-dokumenter setter den ellers plettfrie utenriksminister Jonas Gahr Støre i et ugunstig lys, tilfredsstiller bare vår janteappetitt. Det krever snart sivilt mot å si at man liker denne regjeringen.

Bare vent til januar. Da kommer stormen mot pensjonsreformen og mot Nav med full styrke. «Tjugeølløv» vil bli et forferdelig år for regjeringen.