BOK OM SEG SELV: Cornelius Jakhelln har skrevet en bok om seg selv. Den er ulidelig i formen, men tematisk et must, mener anmelderen.
Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
BOK OM SEG SELV: Cornelius Jakhelln har skrevet en bok om seg selv. Den er ulidelig i formen, men tematisk et must, mener anmelderen. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Sprenglærd, skarpt og pompøst om tikkende bomber

Cornelius Jakhelln har skrevet et merkelig verk.

Les intervju med Cornelius Jakhelln her.

ANMELDELSE: 7. november 2007 opplevde Cornelius Jakhelln det verste en kunstner kan oppleve.

Finske Pekka-Eric Auvinen brukte Jakhellns pseudonym Sturmgeist, før han massakrerte åtte medelever og tok sitt liv. Han hadde tatt Jakhellns tekst «Kill the weak» bokstavelig.

Tikkende bomber
«La meg fortelle deg min egen historie, tikkende bombe (...). Jeg har følt på det samme raseriet som deg», skriver Jakhelln i den filsofiske selvbiografien «Raseri». Men også i en Morgenbladkronikk som sto på trykk etter at «Lacoste B.» gikk amok på Utøya: I raseri, mener Jakhelln; og det farligste vi kan gjøre post 22.7, er ikke å ta rasende unge menns tanker på alvor. Da vil vi heller ikke fange opp andre tikkende bomber. Sett i lys av det er diagnostiseringen av Breivik farlig interessant.  

Sprenglærd, skarpt og pompøst om tikkende bomber

Jakhelln gir to forklaring på sitt eget raseri: En psykologisk og en filosofisk. Jakhelln ble mobbet under hele oppveksten, og ble selv mobber. Han dro til Paris for å studere filosofi. Som hvit mann i innvandrermiljøene, ble han utsatt for rasisme, og ble selv rasist; en «mental sykdom».  

Belærende
Filosofisk gir sprenglærde Jakhelln mange svar: Norge er et stupid medialt massemenneskedemokrati. Spinozisten Jakhelln har et utall referanser til filosofihistorien, Nietzsche spesielt. Han forklarer sin kjærlighet til det norrøne, runer, det tyske, det militæret og til Eidsvoldsmennenes Norge. Han skriver om Black Metal-miljøet og opprørsbevegelsen Kunstmilitsen, og spør om en kunstner er ansvarlig for at andre leser ham politisk/bokstavelig. Det temaet er i seg selv verd lesningen av boka.    

Som selvbiosof derimot, har ikke Jakhelln funnet formen. Boka er ekstremt selvreferende, belærende («la oss nå») og pompøs («jeg ser meg dessverre nødt til»).

For ikke å snakke om mange de gangene han omtaler seg selv i tredje-person («unge Cornelius».) Litt sutrete og selvrettferdig er det også.  

Parodisk avslutning
Avslutningen er over i parodien: Det er på tide å bli politisk, avgjør 32 år unge, gamle, kloke Jakhelln. Han sitter foran peisen i en tømret fjellhytte med lorgnett, brune nikkers, grønne ullstrømper og grå ulljakke fra Tyrol, og nyter sin engelske te. Masken kan endelig falle, skriver han. Selv om ikke formen tyder på det, håper jeg dette er ironisk.