FORBUDT FORELSKELSE: Forelskelsen, sorgen og raseriet stiger i Gjertrud Jynge som vann bak en demning, i den sterke oppsetningen av den franske klassikeren «Fedra». Foto: Marit Anna Evanger / Det Norske Teatret.
FORBUDT FORELSKELSE: Forelskelsen, sorgen og raseriet stiger i Gjertrud Jynge som vann bak en demning, i den sterke oppsetningen av den franske klassikeren «Fedra». Foto: Marit Anna Evanger / Det Norske Teatret.Vis mer

Sprengt hjerte

«Fedra» gjør gammel kjærlighet til ny.

TEATER: En fortelling fra den greske mytologien gjenfortelles av en fransk 1600-tallsdramatiker, før det nytolkes nydelig på Det Norske Teatret.

Jean Racines «Fedra» handler om prøvelser som kan råke hvem som helst, når som helst: Om kjærligheten som bryter inn og slår deg ut av kurs i omstendigheter der fornuft og årvåkenhet er nødvendig, om situasjoner der det er umulig å være lojal mot dine nærmeste, og samtidig tro mot deg selv.

Følsomt
Regissør Sigrid Strøm Reibo har fra før vist seg som en følsom fortolker av gammel litteratur, én som legger vekt på det psykologiske og emosjonelle. Sammen med sitt eminente ensemble bygger hun opp historien gjennom levende, nære dialoger, der Racines innfløkte aleksandriner med sitt faste rim og rytme høres ut som spontane uttrykk for det som tenkes.

Innslag av dans til dryppende musikk forteller mytene som er bakgrunnen for handlingen, og gir den et symbolsk og kroppslig lag.

Problemer i fleng
Fedra (Gjertrud Jynge) er gift med kong Tesevs (Paul-Ottar Haga), enn kvinnekjær eventyrer som, som så ofte, er vekk. Hun har lenge vært forelsket i Hippolytos (Nicolai Cleve Broch), Tesevs' sønn fra et tidligere forhold, noe hun har forsøkt å undertrykke ved å drive ham fra hoffet.

Når det kommer bud om at Tesevs er død, åpnes en Pandora-eske av problemer: Hvem skal overta hvilken trone? Fedras barn, Hippolytos, eller den beseirede prinsessen Aricia (Ane Dahl Torp)? Eller viktigere: Hvem skal overta hvilket hjerte?

Spiller i dress
Hovedscenen er stor sal der skuespillere i dress lener seg mot røde skinnstoler, mens bleke, antikke byster ser ned på dem. «Fedra» har en kjønnsmessig dimensjon som blir litt borte i uniformeringen - mye av informasjonen i første akt utveksles i feminin tosomhet. Men dressene skaper et gjennomført, poetisk visuelt uttrykk og er også en relevant parallell.

Eimen av styrerom skaper en stemning av tøffe forhandlinger der enhver må ta vare på seg selv og ikke snuble. Men det gjør de, så klart, til gangs - slik Fedras lidenskap synes å sprenge seg ut, både av den kongelige kutymen og av den strenge, bundne formen i det klassisistiske dramaet.

Gjertrud Jynge sitter og står i ro, mens ansiktet og stemmen må formidle både forelskelsen, sorgen og raseriet. Det er som om publikum ser det stige i henne, som vann bak en demning, mot et uunngåelig og tragisk utløp. Det er en gripende rolleprestasjon i selskap med flere, i en sterk forestilling som minner om hvorfor historier om slike valg, lever og lever.