RIR IGJEN: -Tidlig på 90-tallet hevdet Lundgren at det fantes organiserte nettverk av satanister som både praktiserte menneskeofring og misbrukte barn rituelt. Ifølge hennes egen bok fra 1994 inkluderte misbruket både drikking av blod fra termos og tvangsforing med piller som fikk barna til å eksplodere. Nå hevder hun at Kinseyrapportene ble til i samarbeid med pedofile. Foto: NTB SCANPIX
RIR IGJEN: -Tidlig på 90-tallet hevdet Lundgren at det fantes organiserte nettverk av satanister som både praktiserte menneskeofring og misbrukte barn rituelt. Ifølge hennes egen bok fra 1994 inkluderte misbruket både drikking av blod fra termos og tvangsforing med piller som fikk barna til å eksplodere. Nå hevder hun at Kinseyrapportene ble til i samarbeid med pedofile. Foto: NTB SCANPIXVis mer

Sprer farlige forestillinger - igjen

Eva Lundgren sprer konspirasjonsteorier om at Kinsey-rapportene ble til i samarbeid med pedofile nettverk. Med tanke på hennes tidligere virksomhet er det grunn til å slå alarm.

Meninger

Det var med skrekkblandet forventning at jeg lørdag bladde opp for å lese professor emerita Eva Lundgrens kronikk «Taushetens tid ble Talens tid».

Spaltist

John Færseth

er forfatter og journalist.

Siste publiserte innlegg

Som en som alltid har likt å følge med på fenomener i randsonen, er Eva Lundgren et kjent navn. Tidlig på 90-tallet hevdet Lundgren at det fantes organiserte nettverk av satanister som både praktiserte menneskeofring og misbrukte barn rituelt. Ifølge boken La de små barn komme til meg. Barns erfaringer med seksuelle og rituelle overgrep (1994) inkluderte misbruket både drikking av blod fra termos og tvangsforing med piller som fikk barna til å eksplodere. Noen år tidligere hadde Lundgren til og med hevdet at hun selv med nød og neppe hadde unngått å selv bli ofret under et «satanist-møte» . Noe som må ha vært en skremmende opplevelse som imidlertid ikke hindret henne i å senere delta som observerende deltaker i tre ulike satanistgrupper som alle beskrev grove voldtekter – i hvert fall om vi skal tro Lundgren selv. Det hører med til historien at hverken politi eller forskere noen gang har kunnet dokumentere eksistensen av slike handlinger, til tross for en rekke skrekkhistorier fra selvutnevnte avhoppere.

Mye av lørdagens kronikk viste seg heldigvis å være en tilsynelatende hjerteskjærende historie om grove og systematiske overgrep i en norsk akademikerfamilie. En historie som selvsagt fortjener å komme opp i dagen dersom den er sann – noe jeg uten å ha lest Lundgrens kommende bok Livsarven ikke ser noen grunn til å tvile på.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Samtidig inneholder også denne kronikken påstander som fikk meg – og sikkert flere andre – til å hoppe i stolen. Lundgren skriver nemlig om hovedpersonen «Emma» som vokste opp på 50 tallet at «I hennes opplyste hjem kjente foreldrene til Kinsey-rapporten som ble publisert samme tiår, ja den ble brukt til å forstå, men de visste også at «blodskam» var en forbrytelse. Mange desennier etter at rapporten ble publisert, var fortsatt Alfred Kinsey en av de store autoritetene på seksuallivets område. Det var i pakt med tidens ånd viktig å «leve ut seksualdriften», som også Kinsey forkynte.»

«Hos Kinsey var det kjente, såkalt pedofile menn som målbar barnas stemme. Det de formidlet som barns erfaringer ble regnet som ‘opplysninger’ og ‘vitenskapelige resultater’», skriver Lundgren.

Så hva er egentlig denne rapporten, som Lundgren tilsynelatende har bidratt til å normalisere seksuelle avvik inkludert overgrep mot barn?

De to Kinsey-rapportene Sexual Behavior in the Human Male (1948) og Sexual Behavior in the Human Female (1953) vakte stor oppsikt da de kom ut, og var med å legge grunnlaget for den seksuelle frigjøringen som begynte ti år senere og som fortsatt preger oss. De dokumenterte at tabubelagte fenomener som onani var noe nær sagt alle praktiserte, og at homofile langt fra å være isolerte «psykiske vanskapninger» ikke bare delte legning med 5-10 prosent av befolkningen men at godt over en tredjedel av voksne menn hadde hatt seksuelle erfaringer med samme kjønn en eller flere ganger.

Ikke overraskende møtte rapportene en del kritikk i samtiden. Mange betraktet den ikke-fordømmende omtalen av sex utenfor ekteskapet som oppfordringer til promiskuitet. Andre reagerte på at handlinger som var fordømt i Bibelen – i første rekke homoseksualitet – ble fremstilt som noe normalt. Den dag i dag er det også mange som mener slik forskning i sitt vesen alltid vil være misvisende fordi det tause flertallet av sunne og gudfryktige amerikanere aldri ville blottlagt seksuallivet sitt på denne måten.

Den dag i dag kommer en stor andel av angrepene fra kristenkonservativt hold. En av de hyppigst siterte kritikerne er for eksempel Judith Reisman, en amerikansk skribent, antiporno- og antihomoaktivist. Tittelen «professor» som hun fra tid til annen omtales som, ser ut til å stamme fra et gjesteprofessorat ved Liberty University i Virginia. Dette er et privat, kristent universitet som forfekter såkalt ungjordskreasjonisme, det vil si at verden bokstavelig talt ble skapt på seks dager for rundt seks tusen år siden. Det hører også med at Liberty University helt frem til 2000-tallet forbød forhold på tvers av rasegrensene.

Mens Judith Reisman er kritisk til hvordan rapportene «normaliserer» onani, homofili og utroskap og dermed har bidratt til å undergrave moralen i det en gang så kristelige og patriotiske USA, har mye av energien hennes vært rettet mot to tabeller i rapporten om mannlig seksualitet. Disse tabellene tar for seg barns seksualitet, og har med rette blitt kritisert og problematisert fra et forskningsetisk og allmenmoralsk perspektiv. Mens det meste av dataene stammer fra egenrapportering, dvs. menn og kvinner som har fortalt om sin egen barndom, stammer noen av dem fra en pedofil mann Kinsey intervjuet og som hadde ført omhyggelig dagbok over handlingene sine. Noe av Kinseys intervju med mannen -som brukte dekknavnet Rex King - kan sees i dramatisert form i filmen Kinsey (2004).

For Judith Reisman har dette imidlertid blitt til at Kinsey og medarbeiderne hans hadde et utstrakt og systematisk samarbeid med pedofile nettverk, som de lærte opp i vitenskapelig metode. Som om ikke dette er nok, har Reisman også hevdet at Kinseys team samarbeidet med nazister som utførte slike eksperimenter i konsentrasjonsleirene.

Reisman er nemlig tilhenger av The Pink Swastika, en teori om at Nazi-Tyskland var dominert av homofile menn. En teori som faller på sin egen urimelighet når man tenker på hvordan nazistene både fengslet, eksperimenterte med og i mange tilfeller tok livet av homofile mens de satt med makten. Reisman ser generelt i liten grad ut til å skille mellom homofili og pedofili, og har derfor brukt mye tid på å advare østeuropeiske regjeringer mot å liberalisere lovverket på det førstnevnte området.

Her i Norge dukket Reismans påstander særlig opp på 2010-tallet, da de ble brukt i en svertekampanje mot Human-Etisk Forbund fra deler av alternativmiljøet etter at forbundet hadde kjørt en kampanje mot svindel og udokumenterte påstander fra enkelte alternativbehandlere.

Jeg har som sagt ikke lest Lundgrens bok, vet derfor ikke om påstandene om Kinsey-rapportene blir gjentatt eller utdypet der. Kanskje er kronikken bare en arbeidsulykke og et resultat av mangelfull googling. Og kanskje er ikke Lundgren selv helt klar over hvilken tradisjon hun plasserer seg i. Samtidig er det grunn til alarm, med tanke på at Lundgren tidligere har brukt såpass diskrediterte bøker som Michelle Remembers – en påstått beretning fra en kvinne som fungerte som «føderske» for en satankult til tross for at hun måtte vært omkring fire år gammel på det tidspunktet - som kilde på at det forekommer satanistiske overgrep.

For det dreier seg når alt kommer til alt ikke bare om sladder og konspirasjonsteorier, men om forestillinger som spres av mennesker som ønsker seg tilbake til den gangen all seksualitet utover misjonærstilling i ekteskapet var forbundet med skam. Skulle de noen gang få gjennombrudd, betyr det at homofile igjen vil bli forfulgt, diskriminert og henvist til å møtes i hemmelighet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook