Sprikende diktdebut

Debutsamling med mange fine tilløp, men for lite konsistent i form og uttrykk.

Newfoundland er, i denne Henning H. Bergsvågs debutsamling, både en plass, et sted og en tilstand. Samlingen, skrevet som korte, løse tekster, veksler likeledes mellom samstillinger av bilder og inntrykk, erindringer og rene sanseopplevelser. Man får assosiasjoner til haikudikt, men Bergsvåg evner ikke å oppvise det presise og samstemte uttrykket disse har. Her er mange fine tekster lest enkeltvis, men i sin helhet blir samlingen for sprikende og lite konsistent.

Betydningsglidninger

Diktenes «jeg» endrer gjennom samlingen identifikasjon, fra i den ene teksten å reflektere omkring en familiesituasjon til i en neste å gå inn i selve naturen:

«Selene skytes på grunn av den fine pelsen, noen av oss faller ned under overflaten, mellom drivende isflak.»

Naturen og naturopplevelsen er hele tida present. Uttrykket er distinkt, og samstillingene skaper spenninger og bevegelser, og gir mange spennende betydningsglidninger. Men formen gjør at mange av tekstene blir svært prosaiske i uttrykket. Bergsvåg skriver i en vanskelig mellomstilling mellom prosadikt og fri diktning, som han ikke har presisjon nok til å mestre. Diktene inneholder også uttrykk og påstander som er rene abstraksjoner, som oppleves som ganske meningsløse poetiseringer både i seg selv og i konteksten diktene angir.

Skarpe bilder

Bergsvåg er best når han formidler konkrete sanseerfaringer. Når han så skriver seg bort fra disse, framtrer deler av samlingen som ganske konstruert, og momentumet tapes. Bergsvåg skal likevel berømmes for en del skarpe bilder og spennende bevegelser, som f.eks. denne:

«Newfoundland er en vinge, det har en kropp, lager lyder i vinden, åpner seg i drømmer, et ansikt.»