Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Sprikende kompromiss

Stilforvirret comeback.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

CD: Med 1993-debuten «Exile In Guyville» - en seksuelt eksplisitt og forsøksvis feministisk orientert låt-for-låt-respons til Rolling Stones-klassikeren «Exile On Main Street» - gjorde Liz Phair seg bemerket første gang.

Flere album seinere står det fast at Phair blir betraktet som noe av et énhitsvidunder innen amerikansk indierock. Et selvtitulert comebackalbum skal selvsagt nullstille parameterne og gjøre henne klar for en ny runde i manesjen. Men plata har et troverdighetsproblem. «Liz Phair» er et svært sprikende album. Strengt tatt er det to album i ett: første halvdel høres ut som plateselskapets idé om et kommersielt vellykket comeback, andre halvdel som Phairs egen idé om hvordan hun vil låte.

Jo lenger ut i albumet du kommer, jo råere blir produksjonen og Liz Phairs tekster. På første halvdel høres Phair ut som tanta til Avril Lavigne, delvis fordi det er de samme folkene - The Matrix - som står bak de mest glossy og påkostede produksjonene. Det er ekstremt fengende og uhyre glatt gjennomført, såpass veloljet at man i enkelte øyeblikk glemmer at det er den gamle lo-fi-entusiasten Phair som synger. Et tilsvarende sprang fra rå, grovkornet rock til stylet glamour må vi til Courtney Love og Holes «Celebrity Skin»-album for å finne maken til.

I andre halvdel får vi råere musikk, råere tekster. Til tonene av gyngende countryrock hyller hun oralsexens gleder i «Hot White Come», for bluferdighetens skyld titulert «H.W.C.» i coveret, og hele andre halvdel er skrevet uten innblanding fra andre.

Når resultatet blir så kompromisspreget og stilforvirret som «Liz Phair», kan det ikke karakteriseres som noe annet enn et halvveis vellykket comeback.