Sprikende livsverk

Haugar Kunstmuseums sommerutstilling med Hans Heyerdahl viser at han fant seg malerisk til rette i både borgerskapets idylliske Åsgårdstrand og på bohemens Montmartre.

TØNSBERG (Dagbladet): «Det er de beste Billeder paa Udstillingen, sagde Heyerdahl. Jeg har blandet Alun (et mineral) i Farven. Det gjorde de gamle Mestere. Det burde Dere ogsaa gjøre, saa vilde Dere komme til å male bedre, end Dere gjør.»

Selvbevissthet var ingen mangelvare hos Hans Heyerdahl, skal man tro Christian Krohg som sammen med Frits Thaulow og Erik Werenskiold ble belært av sin malerkollega på denne måten.

Uenige

Det skjedde ifølge Krohgs journalistisk lysende situasjonsbilde, «Vi Gamle», da den norske og godt modne Gullalder-kvartetten var på Paris-åpningen av De uavhengiges utstilling i 1905. De fire kunstnerne ender i sterk uenighet foran naivisten Rousseaus maleri, som Heyerdahl sågar hevder overgår hans egne selvroste bilder.

Åpen og reseptiv

Krohg tegner her enda et typisk trekk hos yrkesbroren, som både var åpen for og lot seg lett influere av andre malere. Dette ga store sprik i livsverket, og det framgår også av sommerens store Heyerdahl-utstilling i Haugar Vestfold Kunstmuseum.

Selv om den vestfoldske vinklingen betoner bildene fra Åsgårdstrand - og man savner ungdommens hovedverk «Adam og Eva» samt det modne mesterverket «Arbeiderens død» - favner mønstringen de fleste faser av hans kunst. Den begynner München-mørkt med 1870-åras portretter, og avsluttes i sjenerøst sommerlys over Kiøsterudgården anno 1912.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bråmoden

Heyerdahl kom som bråmoden 17-åring til kunstakademiet i den bayerske hovedstaden, og kunne allerede fire år seinere høste sin første medalje på Paris-salongen.

I 1881 fikk han en enda mer høythengende fransk heder, «Grand Prix de Florence», med den tidstypiske scenen «Det døende barn». Det er her representert gjennom et mørknet utkast, med gruppa av en alvorstung lege og den sorgtyngete familiens ulike reaksjoner overfor ungen som slokner i vogga.

Konvensjonelt

Selv i den beskjedne og fargemessig forkomne versjonen ser man Heyerdahls sikre sans for figurenes samholdte regi, men også hvor konvensjonelt han behandler emnet i forhold til Munchs malerisk intense framstilling av samme motiv fem år seinere.

Til Münchens akademiske normer hørte idealet om et «gammelmesterlig» preg, men selv ikke tradisjonell dyktighet kan rokke ved den daterte sentimentaliteten i to malerier av tiggende italienerunger.

Utrolig nok klarte Heyerdahl å støte Bergens bornerte borgerskap med det ene, og samme reaksjon fikk han i 1880 fra Morgenbladet for sin malerisk perlende miniatyr «Champagnepiken».

At samme kunstner kunne signere både det lett mytologisk utstafferte «Pike med druer» og malerisk ømme «Mor og barn» i samme periode, er atter eksempler på de brå skiftene og kvalitetsmessige svingningene i produksjonen.

En hel liten fortelling

Nærkontakten med den sveitsiske symbolisten Arnold Böcklin i Firenze var neppe av det gode for Heyerdahl, men på avstand i sommerens Åsgårdstrand filtreres forbildets mytiske tematikk til talende farge. Det skjer i et stort maleri av en sittende gammel fisker med blikk mot synkende kveldslys, hvor den tilårskomne mannen lener seg opp til en tjærebredd farkost like mørkstemt som forestillingen om Karons båt.

Likevel manøvrerer Heyerdahl malerisk så mye bedre uten mytologisk ballast, og i det fargemessig friske «Fiskeren og hans datter» ligger en hel liten fortelling latent mellom de tematiske og fargemessige motsetningene.

På Montmartre

I åra etter forrige sekelskifte levde Heyerdahl og hans yngre samboer på Montmartre i Paris, og arbeidet - som Picasso - i det legendariske atelierhuset «Vaskebåten». Det gjorde ham ikke til noen avantgardist, men miljøet bidro nok til hans åpenhet for det nye og en outsider som Rousseau.

Heyerdahls eget maleri fikk også næring fra livet i det pittoreske strøket, for eksempel til en stemningslett bakgårdsscene der en lyshåret kvinne står i heftig omfavnelse med en lokal «apache» - iført samme svarte slengkappe som sangeren Aristide Bruant på Toulouse Lautrecs plakat. Her er det som om Hans Heyerdahl maler med musettetoner på paletten.