Sprikende om Monroe

En fragmentert roman om Marilyn Monroes tid og liv, vakkert skrevet, men overdrevet trofast mot myten.

Den mye omtalte romanen om Marilyn Monroe oversatt til norsk. En bragd av oversetter Tone Formoe, nærmere 800 tette sider rikt amerikansk språk. Også omslaget i Egil Haraldsens utforming er bra. I svart-hvitt sender en litt skjelmsk Marilyn et blikk forbi leseren. Men hva forfatteren Joyce Carol Oates har utført med «Blond», er ikke så lett å si.

Suggererende

Romanen tar for seg Norma Jeane Bakers liv kronologisk fra 1926 til 1962, representert ved utvalgte deler som skal presentere helheten.

I korte kapitler lar den allvitende forfatteren oss møte barnet, ungdommen, kvinnen og «Marilyn». Enkelte ganger gjennom mennesker rundt henne, som moren, bestemoren, en elsker eller ektemann.

I andre tilfeller gjennom dokumentariske tilbakeblikk fra en skolekamerat eller kollega. Oftest gjennom et filmatisk blikk på situasjoner hvor Norma Jeane «opptrer».

Marilyn er en redd liten pike ved mors hånd, flittig ved samlebåndet, på alle fire foran den mektige produsenten. Et utflytende menneske, til slutt oppløst, ødelagt av sin egen myte.

Krevende form

Teksten er intens og suggererende i en krevende, fragmentarisk form. Den virvler av gårde, og gir voldsomme og følsomme innblikk i ett menneske sett gjennom mange menneskers øyne. Til tider heseblesende sanselig, men alltid godt skrevet og godt tenkt, aldri et kjedelig øyeblikk.

Dette også fordi forfatteren ikke nøyer seg med å leve seg inn i det store persongalleriet rundt Norma Jeane, og fortelle deres historier, hun gjør også samtidig tida til sin.

Boka gir skremmende tidsbilder med et særlig skarpt blikk på Hollywoods storhetstid, et sted og ei tid som på mange måter er vår tids populærkulturs vogge.

Overkjørt

Som leser sitter jeg overveldet tilbake. Litt som om å bli overkjørt av toget - hva skjedde? Hva har jeg lest?

Bokas problem er at den ikke spiller helt ærlig. Forfatteren påberoper seg innledningsvis å skrive en fiksjon, men ville boka klart seg uten den virkelige Norma Jeane/Marilyn?

Selv kjenner jeg myten fra barnsbein av gjennom en eldre søster som var fiksert på 1940- og 50-tallets Hollywood. Vakre glansede bilder av Marilyn Monroe og Jane Russel. Sukkersøte sanger fra pikerommet. Siden: utallige artikler om myten, og flere bøker, deriblant Gloria Steinems feministiske analyse. Det er umulig å lese «Blond» uten å trekke inn slike referanser og dermed vanskelig å bedømme boka som roman.

Tomhet

Myten hjelper boka framover, og støtter leseren i den krevende formen Oates har valgt. Dette særlig fordi Oates' tolkning av tragedien Marilyn Monroe ikke er spesielt original. Selv den største mannsgris «vet» at Marilyn ble utnyttet, at hun ikke var dum, at hun var undervurdert som skuespiller, osv. Sånn sett har Oates gjort det svært lett for seg når hun har tatt et av våre mest kjente ikoners liv som ramme om sin «roman».

Så når denne leseren kommer seg etter overkjørselen, er den sterkeste følelsen hun har tomhet.

503 Service Unavailable

Error 503 Service Unavailable

Service Unavailable

Guru Meditation:

XID: 648333703


Varnish cache server