Sprikende Strindberg

FESTSPILLENE I BERGEN (Dagbladet): Det er lite nok litterært teater på årets festspillprogram som det er, om ikke Den Nationale Scene attpåtil vil presentere en stusslig Strindberg-oppsetning som spriker i alle retninger.

På egen hånd

Når både spill og situasjoner ikke føyer seg etter et samlende blikk for vesentligheter, og når skuespillerne med få unntak spiller i vei på egen hånd som best de kan, blir savnet av en regi som har lyttet seg innover i teksten til nyansenes opprinnelse, direkte påtrengende.

I en mindre overflatisk regi enn Ola B. Johannessens denne gang, hadde særlig Ragnhild Hiorthøy som fru Heyst og Bjørn Willberg Andersen som sønnen Elis tryggere kunnet stolt på Strindbergs egen innsikt i selvpinselens smerte.

De yngste i hans påskespill, Ingrid Bergstrøms Eleonora og Eirik del Barco Soleglads Benjamin, finner tonen hos hverandre i et inspirert samspill det lyser mildt av. Eleonora er selve påskeliljen, hun som Strindberg ville skulle gi menneskene «hele lidandets poesi. Lidandet för andra som är kärlekens innarste väsen.»

Manglende forankring

Også Sissel Ingri Tank-Nielsen i den mindre rollen som Elis' forlovede Kristina fornemmer «kärlekens innarste väsen», mens Gerald Pettersen får gjøre sin kreditor og befrier hr. Lindkvist som en paradefigur, og gjør det med bravur.

Men de er tross alt med i samme stykke, og når det spriker i alt spill og alle retninger, må det skyldes en manglende forankring. Carle Langes scenografi er helt enkelt snusbrun, småborgerlig. Et dusin små teaterpåskeliljer som spretter rett opp av skrivebordsplaten som sentimental slutteffekt, gir ikke nødvendigvis oppsetningen noe indre løft.