Sprikende Tsjekhov

Det er så mange gode anslag av levd og ulevd menneskeliv, av undertrykt håp, forspilt kjærlighet og desperasjon i Nationaltheatrets oppsetning av Tsjekhovs «Måken», at det nesten blir ubegripelig hvordan oppsetningen kan klappe sammen etter pausen.

Da er det gått to år mellom tredje og fjerde akt. To år siden Tsjekhovs skikkelser levde med sin livsangst og sin lengsel, sine drømmer og kunstneriske ambisjoner mellom de lange bjerketrærne på det russiske godset. I fjerde akt er alt forandret. Fjerde akt er livsnederlagets akt, sannhetens akt, sisteakten som alltid henter våre drømmer igjen.


Men denne finalen som er så viktig i Tsjekhovs kanskje vakreste stykke, forskusles helt bort på Nationaltheatrets hovedscene. Når Nina (Liv Heløe), mislykket som skuespillerinne og elskerinne i storbyen, vender tilbake til mannen hun svek, den skjøre Konstantin (Jan Sælid), hører man knapt hva de to sier. Dette dramatiske høydepunktet foregår bak noen svære plexiglass. Den eneste lyden det er mulig å fange opp er svak mumling.
Sisteakten er vanskelig i «Måken». Men på Nationaltheatret er den blitt helt stillestående. Selv den dramatiske finalen, med selvmordet og den forsiktige nedtoningen av det, får ingen emosjonell smitteeffekt.

Uten dill

Det er her det store spriket i denne oppsetningen er. De tre første aktene bygger seg opp rundt et samkjørt ensemblespill, mange flotte rolleutførelser, lett koketterende humor og nydelige scenebilder. Men det som skal til for at Tsjekhov berører, og treffer strenger i våre egne liv, kommer aldri. I sisteakten stopper det altså opp, og man føler seg nesten litt snytt.

Den britiske regissøren Terry Hands, som også har lysdesignen, gir oss langt på vei Tsjekhovs mennesker uten teatralt dill-dall og fikse regipåfunn. I hans tildels naturalistiske britiske spillestil, som ikke unnlater å la skikkelsene framtre som lattervekkende, når de er det, er figurene blitt tydelige og moderne.

Flink

Men poesien i lagene mellom skikkelsene kommer ikke fram. Av og til bikker også humoren mot det altfor karikerte. Det er en iscenesettelse som er orkestrert av en mann som kan sin Tsjekhov, faktisk så godt at oppsetningen tildels også blir både altfor flink og steril.

Nationaltheatret har satt noen av sine fremste krefter på dette stykket som også handler om teatret selv, og livets gang mellom ungdommens store ideer, og alderdommens veltilpassede holdninger. Kjersti Holmen er full av sarkasmer som skuespillerinnen Arkadina. Hun som tråkker ned alle rundt seg for å framheve seg selv. Også sønnen Konstantin får unngjelde. Hans skikkelse kler Jan Sælid inn med atskillig ømhet og sympati.

Bjørn Skagestad former forfatteren Trigorin rundt et frustrert menneske som når alt kommer til alt likevel ikke er så livstrett at han ikke utnytter sin berømmelse til et lite sidesprang. Liv Heløe er den unge Nina med masse ynde og ungdommelighet, og Ågot Sendstad framstiller den oppgitte og sorgtunge Masja med avdempet komikk. Men gode skuespillere til tross - «Måken» griper aldri.