EU-valget

Spriker i alle retninger

Etter valget til EU-parlamentet kan man kåre flere vinnere. Det ble paradoksenes valg, skriver Morten Strand.

GRØNN JUBEL: Partileder for De grønne i Tyskland Annalena Baerbock, i midten, sammen med partiets listetopp, Sven Giegold, feiret natt til mandag. Foto: AFP /NTB Scanpix
GRØNN JUBEL: Partileder for De grønne i Tyskland Annalena Baerbock, i midten, sammen med partiets listetopp, Sven Giegold, feiret natt til mandag. Foto: AFP /NTB ScanpixVis mer
Kommentar

Det er vanskelig å se fugleperspektivet fra denne enorme demokratiske øvelsen som valget til EU-parlamentet er. Grunnen er at det i mange av de 28 landene som deltok var utpreget nasjonale agendaer som mobiliserte velgerne. I Storbritannia var velgerne naturlig nok opptatt av brexit, og et av valgets store paradokser er at brexit-partiet, som bare er seks uker gammelt, fikk nesten hver tredje stemme, og kan bli det partiet med flest mandater i det nye parlamentet. Det oppsiktsvekkende resultatet i Storbritannia blir imidlertid balansert av at valget til en viss grad ble et mobiliseringsvalg mot nasjonalistiske og innvandrerfiendtlige høyrepartier som vil marginalisere EU. Mer enn 50 prosent av velgerne stemte, det er en framgang i oppslutning på nesten ti prosent fra valget i 2014.

Der ytre-høyre partiene hadde satt seg som mål å skape en flodbølge som de skulle bruke til å undergrave EU innenfra, ble disse kreftene i stedet møtt av en grønn bølge, som vil bruke et sterkt EU til å gjøre Europa grønnere. De grønne gjorde et kjempevalg i Tyskland, fikk rundt 22 prosent av stemmene, og ble vesentlig større enn sosialdemokratene i SPD, som gjorde et katastrofevalg. Også de kristeligdemokratiske søsterpartiene i Tyskland gjorde et elendig valg, men ble likevel størst, med en oppslutning på bare 28 prosent, en nedgang på 7.

Èn tendens i helgas valg er imidlertid klar. Det er at både den moderate høyre-sida, og den moderate venstre-sida, altså de tradisjonelt kristelig-demokratiske, og de tradisjonelt sosialdemokratiske partiene, er valgets tapere. De to grupperingene tapte rundt 40 mandater hver, og har ikke lenger sammen flertall i parlamentet. Det betyr at de to dominerende grupperingene må søke til enten de grønne, eller de liberale, for å få flertall. Da EU-kommisjonens president Jean-Claude Juncker la ned sin stemme i lilleputtstaten Luxembourg søndag, oppsummerte han derfor valget på en både lakonisk og et forklarende vis:

- Jeg vil tro at noen marginale partier vil være mindre marginale i løpet av natta, sa Juncker, og leste allerede det endelige resultatet ganske presist. For sånn kan man også si det, når parlamentets sammensetning vil gjøre det vanskeligere å bygge kompromisser, fordi det er flere å måtte kompromisse med for å skape flertall.

Om de tradisjonelle kristeligdemokratene og de tradisjonelle sosialdemokratene ble valgets tapere, så er det vanskeligere å kåre vinneren annet enn de grønne, som øker sin gruppe fra 52 til 71 mandater. Det er for eksempel vanskelig å utrope de liberale til vinnere, selv om de økte sin oppslutning. Grunnen er at gruppas største parti, den franske presidenten Emanuelle Macrons, En Marche, bare ble nummer to i Frankrike, bak det nasjonalistiske, innvandrerfiendtlige og EU-skeptiske partiet til Marine Le Pen. EU-entusiasten Macron hadde kalt helgas valg for et skjebnevalg, det viktigste på mer enn en generasjon. Det hjalp ikke. Han gikk på et sviende nederlag mot Le Pen som fikk 24 prosent av stemmene, mot 22, 5 for Macron.

Men selv om man tar med brak-valget til Matteo Salvini i Italia, der ytre høyres leder fikk hele 32 prosent av stemmene, så gjorde ytre høyre det dårligere enn ventet i for eksempel Nederland, Tyskland og Danmark. Salvini slo riktignok fast at «et nytt Europa er født», etter at det italienske resultatet var klart. Men det er altså ikke nødvendigvis det, fordi valget også til en viss grad ble et mobiliseringsvalg for dem som vil ha et sivilisert Europa.

Europas mindre siviliserte sider viste seg som ventet i et land som Ungarn, der statsminister Viktor Orbans parti Fidez fikk 52 prosent av stemmene, på en valgkamp som handlet om innvandring i et land der det praktisk talt ikke finnes immigranter. En massiv og effektiv propaganda-kampanje fungerte enda en gang i landet der lederen bekjenner seg til det «illiberale demokrati». Og unionens skyggesider viste seg i Polen, der partieier Jaroslaw Kaczynskis Lov og rettferdighetsparti gjorde valgkampen til en seksualisert slagmark der homo- og trans-seksuelle var hovedfienden. Orban og Kaczynski malte faen på veggen, og lyktes. For sånn har EU også blitt.

Det store bildet er likevel at båten bar for EU slik vi stort sett kjenner det. De grønne kan bringe inn en ny entusiasme for det europeiske prosjektet, med ei stor gruppe, og vind i seilene. Den fryktede flodbølgen fra ytre høyre la seg før den fikk definerende kraft. Europa vil fortsatt være gjenkjennelig.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.