Foto: Bob Strong/Reuters/Scanpix
Foto: Bob Strong/Reuters/ScanpixVis mer

Spriker som en middels lovende Idol-deltaker

Vi anmelder MGP-vinner Lenas debutalbum.

|||ALBUM: «Satellite» var noe av en konsensusvinner i MGP-finalen, ikke bare låten flest stemte på, men trolig også den som færrest mislikte. Den er nesten umulig å hate, en gladlåt som ikke overspiller, med snert, sødme og sjarme i en effektiv kombinasjon.

Skulle noen henge seg opp i noe negativt ved Hannover-jenta, så må det kanskje være den eiendommelige engelskuttalen, som Turboneger-bassist og «Trygdekontoret»-boss Thomas Seltzer presist og passe spydig døpte om til Schwarzwald-cockney i sosiale medier i går.

I albumformatet avslører Lena Meyer-Landrut og hennes støtteapparat noe dårligere smak enn Eurovision-vinnerlåten tilsier.

Her prøves litt av hvert stilmessig: De lett Lily Allen'ske poplåtene à la «Satellite» passer henne veldig bra, og en leken, sommerlett «Marit Larsen-på-skoleavslutning»-aktig sak som «Bee» scorer også 12 sjarmpoeng, selv om den er litt overivrig og insisterende i framtoningen.

Et par svulmende, voksenpoppete ballader avslører de tilbakevendende soultilløpene som svært vinterbleke og støle. På den lett jazza «Caterpillar In The Rain» høres hun ut som en middels lovende Idol-deltaker som tar seg et par reale vaskebøtter vann over hodet. Å covre Jason Mraz og Adele hjelper lite på det inntrykket.

Og måtte hun aldri, aldri mer bevege seg i nærheten av syntetisk Prince-funk à la «I Like To Bang My Head».

Ut i fra dette sprikende albumet er vanskelig å spå henne noe særlig annet en trivelig år i rampelyset. Om noen andre enn Tyskland fortsatt bryr seg etter en uttværet lanseringssyklus er heller tvilsomt. Men det er nok forførende og substansielt popgods spredt utover her til at det i hvert fall går an drømme om et mye bedre, mer stringent og mer selvsikkert oppfølgeralbum.

Spriker som en middels lovende Idol-deltaker