Springbrett

Vårens «West Side Story» er Riksteatrets største musikalsatsing hittil.

MUSIKAL: Desto gledeligere at teatrets gjennomarbeidete klassikerkonsentrat er blitt et springbrett for så mange nye og unge talenter. På scenen er det en gjeng, eller rettere: to rivaliserende gjenger, i absolutt konsentrasjon, som driver dette udødelige kjærlighetsdramaet rett inn i nåtida med en både leken og aggressiv rytmisk energi i spill, dans og sang. I mesterkoreografen Jerome Robbins' originale storbyvisjon av Shakespeares «Romeo og Julie» er familiefeiden blitt et gjengoppgjør hvor stikkordet er: «Gata er vår!»

Klokt justert

De to rivaliserende gjengene kaller seg Sharks og Jets. De har ikke annet å holde seg fast i enn hverandre - og ikke stort annet å slåss for enn livet. I instruktøren Bjørn Sæters oppdaterte oversettelse og bearbeidelse (om «West Side Story» aldri så mye var en sensasjonell nyskapning i musikkteatret, er det tross alt over femti år siden) er miljøet ytterligere brutalisert. Skjønt uten å utestenge verken kjærligheten, lengselen eller drømmen. Klokt justert som her, både strammes og åpnes hele forestillingen slik at den bæres oppe av Leonard Bernsteins genuine musikk.

Trumfess

Nøkkelpersonen i denne oppsetningen, som i enhver musikal, er koreografen. Riksteatret har sikret seg trumfesset Lindsay Dolan. Han medvirket i den europeiske førsteoppførelsen og kjenner stoffet bokstavelig talt på kroppen. I et rikt koreografisk språk drives dramaet fram i dansen i musikken, og det er en fryd å se hvordan han frigjør både ensemblet som helhet og den enkeltes hengivelse i rollen.

Helhjertet

Nærmest innesperret i Helge Lohnes klaustrofobiske storbyrom av nedtagget og stålsatt betong kjemper Øyunn Bjørges Maria og Erik-André Hvidtsens Tony for den umulige kjærligheten, fra det første møtets rødme til det lyser av dem. Helhjertet og vakkert. Så har både de og gjengmedlemmene sterke støttespillere i musikalsk ansvarlig Per Christian Revholt og hans orkester. Mia Runningens kostymer er skarpsette og er alltid mer enn uniformert gatemote. Både Sharks og Jets-gjengen, råsterkt anført av Niklas Gundersens Bernardo og Chris Langviks Riff, består nemlig av høyst forskjellige unge mennesker, alle fint ivaretatt både i lite og stort spillerom. Intenst til stede er ikke minst Silje Nymoen som Anita, mens Jan Huse fyller alle voksenrollene med særpreg. Sanglig er det nok temmelig ujevnt, men som helhet er «West Side Story» en rik forestilling. Anmeldelsen er skrevet på bakgrunn av en pressevisning.