Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Springende om sammenheng

Ikke helt vellykket roman om slektsarv og manglende evne til å takle livet.

BOK: Cecilie Enger stiler høyt med sin nye roman, men sammenliknet med den forrige, mesterromanen «Brødrene Henriksen», faller den igjennom.

«Se i nåde» virker noe uforløst, men her finnes mange gode ansatser. Enger har villet mer enn hun har maktet å gjennomføre. Romanen likner en prydplante med mange knopper som er på vei til å springe ut.

Opprører

To historier ligger i bunnen. Den ene har rot i virkeligheten, den andre er fiktiv. Den første handler om en fransk opprører, René-Arnaud Rollier, som sendes ut av Paris i luftballong. Ballongen blir tatt av en storm og ender i Telemark. Her setter René-Arnaud barn på en bondepike før han vender tilbake til sin hjemby - der han møter det grusomme synet av sin kone og ene sønn, spiddet til døde på Versailles-troppenes bajonetter.

Den andre handler om René-Arnauds oldebarn, Andrea, en nokså ensom og innesluttet ung kvinne som lever av å oversette bøker fra fransk. Hun bor i familieleiligheten, og et hovedelement i hennes historie dreier seg om hennes forhold, og ubevisste kjærlighet, til en nokså spesiell leieboer som er i ferd med å lage en film.

Overløper

Innskutt mellom disse historiene opptrer flere andre, knyttet til de andre familiemedlemmene, som skiller seg ut på hver sitt vis. Et ganske langt kapittel er viet René-Arnauds franske sønn Leon Desbans, som er billedkunstner. Det fortelles også om Andreas oldemor, Anna, som drar til Paris sammen med sønnen Adam og møter Leon. Om den samme Adams skjebne som voksen får vi også høre. Han blir overløper under krigen, et valg som settes i sammenheng med hans bakgrunn.

Andreas mor og tante spiller en viktig rolle, og ikke minst lillebroren Henrik. Alle er blitt merket av slektas spesielle opphav. Hos Andrea kommer det fysisk til uttrykk i form av stamming. Den framstår også som en slags metafor for familiemedlemmenes manglende evne til å takle livet. Et sentralt utsagn er lagt i munnen på nettopp Andrea:

«(...) hele livet hennes, tenkte hun, var som en velfundert setning hun likevel ikke maktet å uttale.»

Denne diskrepansen mellom vilje og handling er et hovedtema, og den knyttes direkte til familiens manglende evne til å takle sin forhistorie, til å tilgi dem som har sviktet eller gjort noe galt, til å se noen i nåde, som tittelen henviser til. I det hele handler det om hvilke følger andre menneskers inngripen i våre liv får for våre valg og handlinger.

Mange stemmer

«Se i nåde» er en roman med mange fortellerstemmer og stadige skift i tid og rom. Tanken bak denne teknikken synes å være at alt på en eller annen måte henger sammen. I stedet kommer dessverre teksten til å gi et springende inntrykk. Stammingen forplanter seg ned gjennom teksten, den stokker seg, og følgen er at de mange velfunderte setningene ikke kommer til sin rett. Engers uomtvistelige fortellertalent lar seg ikke skjule, men vi som har lest hennes andre romaner, vet at hun kan så mye bedre.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media