The Boss. 
Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
The Boss. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Springsteen-billettene kunne vært dyrere

Mange mener Springsteen-billettene koster for mye. Men hvorfor koster de ikke enda mye mer?

Meninger

Våren 1988 lå jeg i en sovepose på Karl Johan i rundt 18 timer, med en halv flaske vodka som eneste næringsmiddel. Jeg hadde selskap av kanskje tusen andre, og det ble en trivelig kveld og natt. Morgenen etter åpnet nemlig billettsalget til en Pink Floyd-konsert på Valle Hovin i august samme år. Jeg vet ikke om alle billettene ble utsolgt den morgenen, men det var neppe langt unna.

Så vidt jeg husker, kostet en billett drøyt 200 kroner. De som plasserte seg i køen mente derfor at konserten ville være verdt både disse pengene og møyen ved å vente bortimot et døgn i kø. Sannsynligvis kunne arrangøren solgt minst det dobbelte antallet billetter til den prisen. Intuitivt er det derfor naturlig å spørre: Hvorfor var ikke billettprisen mye høyere?

Teorien om det selvregulerende markedet sier jo, sterkt forenklet, at tilbud og etterspørsel vil bevege seg mot balanse. Prisen på et gode vil stige når etterspørselen øker og synke hvis den svikter. Det betyr at hvis en fotballkamp eller konsert har langt færre billetter til salgs enn antallet som ønsker å overvære begivenheten, burde prisen vært satt høyere. En dobling av prisen for Pink Floyd i 1988? Det ville blitt utsolgt likevel. 1000 kroner for å se en cupfinale mellom Rosenborg og Brann? Billettene ville blitt revet bort nesten like fort som de blir i dag.

Hvordan kan vi være sikre på det? For eksempel ved å studere prisene på svartebørsmarkedet, som sier en hel del om betalingsvilligheten.

Derfor burde det intuitivt være uproblematisk økonomisk logikk at de billigste billettene til sommerens konsert med Bruce Springsteen koster 800 kroner, eller enda mer. Noen vil sikkert lykkes i å tjene penger på å videreselge disse billettene på svartebørsen også. Likevel vekker prisnivået sterke reaksjoner.

Det er ikke bare Springsteen-konserter som skaper misnøye. Nylig måtte Liverpool FCs eiere trekke tilbake en plan om at de dyreste billettene på en ny tribune fra neste år skal koste 77 pund, etter omfattende protester blant supporterne.

Årsaken til at folk protesterer er jo ikke at høye priser resulterer i tomme seter. I engelske fotballklubber kan folk stå på venteliste i årevis for å få kjøpe sesongkort. Klubbene tar ikke ut markedsverdien ved å øke prisene (selv om prisene generelt har økt radikalt de siste 20 årene). I stedet er det rettferdighetsbetraktninger som ligger til grunn: Tenk hvor mange som ikke får mulighet til å oppleve dette fordi de ikke har råd!

Resultatet av at billettene koster langt mindre enn likevektsprisen er altså at flere får en sjanse til å få billett, men at mange vil mislykkes, og som nevnt at det dannes et svartebørsmarked som legger seg nært opp til likevektsprisen. Billetter er derfor et gode som må prises på andre måter enn de enkleste teoretiske resonnementene skulle tilsi.

Arrangørene er selvsagt fullt klar over dette. De vet at svært høye priser vil gi negativ publisitet, som i neste omgang kan skade omdømmet. De er også fullt klar over at knapphet på billetter i seg selv kan øke interessen for begivenheten. For gjentatte begivenheter, som seriekamper i fotball, spiller det også inn at et moderat prisnivå kan bidra til å rekruttere nye publikummere, siden flere i det minste får råd og mulighet til å gå på kamp av og til.

Men disse hensynene skyldes jo at nettopp publikum legger rettferdighetsbetraktninger til grunn i utgangspunktet når de vurderer hvordan billetter bør fordeles. At billettene ikke skal selges til høystbydende er fra publikums side fundamentalt sett en moralsk vurdering, ikke en økonomisk. Prisen bør ikke settes så høyt at interesserte ekskluderes av økonomiske grunner. Iherdighet har høyere status. Den som ligger 18 timer i kø på Karl Johan fortjener en billett.

Tenk for eksempel om følgende skjedde: Like før billettkontoret åpner, og de som har ventet i kø i timevis gjør seg klare til endelig å høste fruktene av innsatsen, dukker det opp en frekkas som tilbyr førstemann i køen ti tusen kroner for å få hans plass (førstemann må da tre ut, eventuelt stille seg helt bakerst).

Et slikt forslag ville trolig vært lite populært. Dels ville frekkasen som foreslo transaksjonen få atskillig pepper, men like mye ville førstemann i køen blitt kritisert om han takket ja til handelen. Mest sannsynlig ville han imidlertid takket nei, og dessuten ville han blitt fornærmet. Dette til tross for at ingen lenger bak i køen ville kommet dårligere ut om transaksjonen ble gjennomført. Det er kun en moralsk impuls som gjør transaksjonen uakseptabel (og derfor ser man den sjelden i praksis): Man skal ikke kunne kjøpe seg en plass i køen når vi andre har holdt ut hele natta.

For fotballklubber og konsertarrangører må det jo være frustrerende at svartebørshaier stikker av med store summer som de selv kunne tjent om de hadde kunnet prise billettene slik at tilbud og etterspørsel var tilpasset hverandre. Men billettprising er ett av mange felt hvor virkeligheten er mer kompleks enn enkle forestillinger om tilbud og etterspørsel skulle tilsi.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook