Springsteen og forfedrene

«Bruce Springsteen er en viderefører av den politiske og kulturelle tradisjonen fra de amerikanske ikonene Abraham Lincoln, Walt Whitman og Martin Luther King.»

«Bruce Springsteen er en fornyer av den amerikanske selvforståelsen - med dype røtter i en særegen humanisme.»

Det er ingenting å si på vingespennet i boka «Bruce Springsteen and the American Tradition». Og boka er flygedyktig nok den, selv om den følger andre ruter enn de avartene av den amerikanske ørnen vi er best vant med å forholde oss til.

  • Forfatteren Jim Cullens ambisjon er åpenbart å vriste Springsteen ut av favntaket til de aller mest forstokkede USA-romantikerne. De som på reaganismens 80-tall ville gjøre mannen til et erkeamerikansk symbol, en patriotisk og tidstilpasset krysning mellom Rambo, Elvis og Beach Boys. Typisk er mottakelsen av Springsteens største hit «Born in the USA» - som vel må aspirere til en plass blant tidenes mest mistolkede rockelåter. Av alle mulige sanger ble dette dypt desillusjonerte oppgjøret med vietnamkrigtida og dens langtidstraumer utpekt til å skulle akkompagnere det dustete nye høyres frammarsj. Heldigvis viste det seg raskt at Springsteen er blant dem som ikke vil gå i takt.
  • Ivrige og beleste Cullen peker ut en langt mer givende rute for den som vil utforske Bruce Springsteens kulturelle og idémessige røtter. Han finner dem i Walt Whitmans jublende, appellerende poesi. Han finner dem i Abraham Lincolns politiske filosofi og sterke personlige integritet. Han finner dem i Martin Luther Kings drøm om at enhver skal bli vurdert utfra sin karakter - ikke utfra sin hudfarge eller sosiale bakgrunn. Dette utgjør for Cullen det egentlige innholdet i det håpløst misbrukte begrepet «Den amerikanske drømmen»: Et begrep Springsteen gjennom hele sin karriere har utfordret og utviklet.
  • Jim Cullen er utvilsomt en ekte fan, og bokas største fortjeneste er at den er uvanlig orientert mot Springsteens tekster. Den byr på grundige, intelligente og skarpsynte analyser av et storslått tekstlig og musikalsk landskap, som gjennom de siste 25 årene er blitt befolket av noen av rockens mest vedkommende skikkelser.
  • Så får man heller bære over med at Cullens faglige tyngde av og til utarter til språklig tunghet, og at hans amerikanske hang til akademisk «namedropping» tidvis nærmer seg det komiske.

For selv en stor fan må innrømme at det er vanskelig å se hva Max Weber og Hannah Arendt har å gjøre i en bok om Bruce Springsteen.