Sprogets makt i nostalgisk lys

Nå må det krig til for å vekke folks engasjement. Før var det nok med språk.

BOK: De kulturkonservative har rett i at mye var bedre før - ikke minst svingte det mer av språkstriden. Og for dem som vil dyrke nostalgien, er det nå næring å finne i Jan E. Hansens utvalg av artikler fra riksmålsavisa Frisprog.

Her sikres tilgangen til gnistrende formuleringskunst, og til polemikk som ville blitt for sterk selv for vår tids dristigste tidsskriftredaktører.

På 1950- og 1960-tallet tiltrakk Frisprog seg nemlig et stjernelag av uensartede skribenter. Sproget forente. Samt kampen mot den grufulle samnorsken.

Riksmålsmennene så sin motstand mot samnorskpolitikken som en frihetskamp, derav avisas navn. Spørsmålet man stiller seg i møte med disse essayene, er om ikke språk kan være tvang og makt på mer subtilt vis enn gjennom sosialdemokratisk lovgivning. Som når åndshøvdingen Arnulf Øverland kaller bokmålet «et tegn på kulturelt forfall» og en annen diktertopp, André Bjerke, gir samnorskmenn psykiatriske diagnoser. «Frisprog: mer enn ord» illustrerer en særdeles mektig avmektighet og riksmålsmennenes undervurdering av den normative kraften i deres eget språk. Likevel gir denne boka mangfoldige grunner til å takke for at ildsjelen bak Frisprog, Sofie Helene «Sosse» Wigert, valgte riksmålssaken framfor dyrebeskyttelsen. Hun avslører nemlig at dette valget ikke var enkelt. Men tida har gitt henne rett. De hjemløse kattene vil vi alltid ha blant oss. Riksmålsmenn, derimot...

I møte med de kulturkonservatives virtuose skriverier må det være lov å tørke ei tåre i smug. Der kommer ikke slikt folk fra Bygdø nu til dags.