Sprøkonomi

PÅ 1980-TALLET bekymret man seg stadig mer for kriminaliteten i USAs storbyer. Og verre skulle det bli, ifølge ekspertene. Alle indikatorer viste at antallet mord, voldtekter, ran og narkotikaforbrytelser ville øke. Men de dystre spådommene slo ikke til, og ekspertene måtte finne forklaringer på hvorfor det ikke hadde gått slik som de hadde vært så sikre på at det ville gå.

Det dreide seg om nye og mer effektive politimetoder, mente noen. Økt bruk av fengsling, fastslo andre. Endringer i narkotikamarkedet, ble også foreslått, samt bedring i økonomien.

Økonomen Steven D. Levitt bestemte seg for å gå disse forklaringene etter i sømmene - eller, rettere sagt, i tallene - og han finner ut at flere av de nevnte årsakene har hatt en viss betydning for nedgangen i kriminalitet. Men det trengs en forklaring til, hevder Levitt, en som ingen ennå har nevnt.

I 1973 ble USAs abortlov liberalisert og de nærmeste åra økte antallet aborter drastisk. Resultatet av dette så man femten-tjue år seinere, i form av fallende kriminalitet. I og med at mange fattige mødre fikk muligheten til å avbryte uønskete svangerskap, vokste færre gutter opp i belastede miljøer. Ergo, færre kriminelle.

«HVOR BLE DET av alle de kriminelle?» er det mest kontroversielle kapitlet i «Freakonomics - En uskikkelig økonom utforsker alle tings skjulte sider», som Levitt har skrevet sammen med journalisten Stephen J. Dubner. Boka har snart ligget et år helt i toppen av bestselgerlistene i USA og foreligger på norsk i disse dager.

Og selv om fenomenet han utforsker nødvendigvis er amerikansk, så er det moro å følge Levitt i hans jakt på svarene. Han er jo i utgangspunktet en dyktig økonom som interesserer seg for et utall fenomener, ikke en halvstudert kvakksalver med mer eller mindre pussige teorier. Til daglig underviser han ved universitetet i Chicago, og publiserer jevnlig sine teorier i de tyngste fagtidsskriftene. Både Clinton og Bush jr. har tilbudt ham jobb som rådgiver.

Verden består av eksperter. De finnes overalt, tretten på dusinet. De sitter i utvalg og komiteer og produserer rapporter og avhandlinger og høringsuttalelser. Hva skal vi med alle ekspertene? Ofte oppdager de jo bare det som alle visste fra før, og i tillegg forklarer de det på en så innfløkt måte at man som leser enten blir irritert eller lar seg lure til å tro at spørsmålet er noe annet enn det man allerede vet svaret på.

VI ER VANT TIL å høre at «en amerikansk undersøkelse viser...» og «amerikanske forskere har funnet ut...». Levitt er i så måte en hyperekspert. Han kaller seg faktadetektiv, plukker fra hverandre ekspertenes etablerte sannheter og serverer overraskende forklaringer på fenomener og problemer de fleste ikke tenker på som problemer, siden vi er fornøyde med de forklaringene som allerede finnes.

«Det denne boka handler om,» skriver han, «er å fjerne et lag eller to fra overflaten ved våre moderne liv, og se hva som skjuler seg der. Vi kommer til å stille en mengde spørsmål, noen trivielle og noen som har med liv og død å gjøre»

Hva har lærere til felles med sumobrytere? Hva er likheten mellom Ku-Klux-Klan og ei gruppe eiendomsmeklere? Hvorfor bor narkolangere fortsatt hjemme hos mor? Og hvor stor prosentandel av befolkningen klarer å motstå fristelsen til å stjele når ingen ser dem og de vet at de ikke vil bli oppdaget?

Dette er noen av spørsmålene «Freakonomics» forsøker å svare på.

Det morsomste kapitlet i boka handler om navn. I 1958 fikk Robert Lane fra Harlem i New York en sønn og ga ham havnet Winner. En bra start på livet, vil de fleste si, i hvert fall i 50-årenes mindre ironiske klima. Tre år seinere fikk ekteparet Lane sitt sjuende og siste barn. Av uklare grunner ble det bestemt at den sistefødte skulle hete Loser. Spørsmålet er hvem av de to som har klart seg best i livet.

Siden historien om Winner og Loser blir fortalt i «Freakonomics», så vil de fleste tippe riktig: Loser klarte seg best. Han fikk stipend, tok eksamen og avanserer jevnt i New York-politiet. Kollegene kaller ham Lou. Winner, derimot, er pågrepet mer enn 30 ganger for innbrudd, vold i hjemmet og annet. Sånn kan det gå.

Levitt går deretter i gang med å undersøke i hvilken grad fornavn (svarte vs. hvite navn) kan påvirke en persons muligheter i skole og jobb, og han kartlegger hvordan navn synker i status ettersom åra går. «Det er et tydelig mønster som gjør seg gjeldende: Straks et navn vinner terreng blant foreldre med høy inntekt og høy utdannelse, begynner det å få utbredelse også lenger nede på den sosioøkonomiske stigen». Folk gir sine barn navn som låter «vellykte». Det er kanskje derfor en del foreldre oppkaller sine barn etter merkenavn, for eksempel Armani, Lexus og Timberland.

Andre velger navn i det vi kan kalle den andre enden av statusskalaen. Levitt forteller om en kvinne som ringte inn til et radioprogram og var oppbrakt over «navnet hennes lille niese nettopp hadde fått. Det ble uttalt sje-tiid , med trykk på siste stavelse». Det hun reagerte på, var at navnet ble stavet «Shithead».

LEVITT FRAMHEVER gjerne fenomeners humoristiske side, men han liker tydeligvis å være kontroversiell, og reaksjonene på hans teori om abortlov og synkende kriminalitet lot ikke vente på seg. De konservative i USA profilerer seg gjerne som resolutte bekjempere av kriminalitet, men de er gjerne også motstandere av abort. Liberale krefter reagerte på stemplingen av fattige og spesielt svarte kvinner.

Jeg ser for meg at reaksjonen i Norge ville vært noe annerledes. Her er abortspørsmålet mindre betent, og vi har ikke vedtatt abortloven for at fattige kvinner skal føde færre potensielle forbrytere, eller for at færre tenåringsmødre skal oppfostre framtidige tenåringsmødre. Dessuten har vi på langt nær like markante klasseforskjeller som USA.

Jaha, ville vi trolig resonnert, fattigdom tvinger unge mødre til å ta abort; la oss i så fall gjøre noe med fattigdommen. Dessuten er det vel ikke alle former for kriminalitet som kan aborteres bort? Hva med alle de groteske hvitsnippforbrytelsene på 90-tallet? Bør vi kanskje betrakte lederne for Enron og Worldcom som mislykkede aborter? Eller handler det om å begrense skadevirkninger gjennom regulering og lovgivning?

Levitt tar med andre ord for seg et fenomen som er omstridt først og fremst i USA. Han ville ikke skapt nevneverdig oppstyr for eksempel i Norge. I USA mener mange flere at fosteret ved unnfangelsen er et fullverdig menneske og at det er bedre å la barn fra fattige kår vokse opp og bli kriminelle. Så kan man eventuelt ta livet av dem da, hvis de oppfører seg så dårlig at de fortjener dødsstraff.

SELV OM «FREAKONOMICS» nå er oversatt til norsk, er den fremdeles like amerikansk. Derfor er det kanskje en idé å lage en utgave med bare norske eksempler, med utgangspunkt i mer eller mindre kontroversielle tema. Hvorfor snakker dannede mennesker gjennom nesa? Hvorfor får vietnamesere lettere jobb enn somaliere? Hvorfor er servitrisene på hyttene i marka så blonde og vakre? Boka kunne hete «Sprøkonomi».

Men hvem skulle skrive den? For økonomer er Levitt fengende og lettfordøyelig som en rockelåt. Og kanskje litt for lett? Vi har liten tradisjon for denne typen bøker i Norge. Er justisen innen akademia for sterk?

HØYT I KURS: Steven D. Levitt er økonomen som superstjerne. «Freakonomics» har snart ligget et år i toppen av bestselgerlistene i USA. Foto: Scanpix