Sprøyterom i forskerlys

DET EUROPEISKE

forskningssenter for narkotikaproblemer EMCDDA - har nylig gitt ut en omfattende rapport om sprøyterom; «European report on drug consumption rooms». Rapporten er forfattet av Dagmar Hedrich, en av de sentrale aktørene da Frankfurt la om sin politikk i retning av skadereduksjon tidlig på 1990-tallet.

Hva er det vi står overfor? Rommene er i følge rapporten «beskyttete steder hvor brukere av illegale rusmidler kan innta medbrakt stoff under hygieniske og trygge forhold veiledet av trenet personell». De første rommene ble åpnet i Bern i Sveits i 1986. I slutten av 2003 hadde landet 12 slike rom. Tyskland åpnet sitt første rom i Frankfurt i desember 1994 og har i dag 25. Nederland åpnet det første i 1994 og har 22. Spania åpnet sitt i 2000 og har 3 rom. Australia åpnet sitt eneste i mai 2001 og Canada sitt i 2003. Til sammen dreier det seg om 62 brukerrom i 36 byer i 5 land.

Hva skal rommene tjene til? Rapporten fremhever 6 formål; å få kontakt med en så stor andel av særlig vanskeligstilte brukere som mulig, å fremme mindre risikabel bruk, å redusere sykelighet og dødelighet, å fremme brukergruppenes helse, å redusere offentlig rusmiddelbruk og plagsom atferd og å øke offentlig sikkerhet/minske kriminalitet.

OPPNÅS DISSE

målene? Svaret er; det kommer an på. Hvis en ønsker å få kontakt med de viktigste målgruppene må terskelen være lav. Rommene må være åpne på kveldstid og kapasiteten stor nok til at det ikke blir ventetid. Ønsker en å skape kontakt mellom spesielle brukergrupper og ulike typer hjelpepersonell, må hjelpepersonellet være til stede eller lett tilgjengelig. Er målet lite risikabel bruk, må forholdene være oversiktlige og sikkerheten ivaretatt. Det må være «husregler». Ønsker en å redusere sykelighet og dødelighet, må kapasiteten være stor og tilgjengeligheten så god at de mest risikoutsatte faktisk bruker rommene. Ønsker en å fremme brukerhelse, må langsiktige hjelpetiltak være tilgjengelig. Ønsker en å minske besvær i det offentlige rom og spesielt å redusere offentlig bruk av sprøyter, må avstanden til «markedet» være kort. Det må ikke være ventetid i eller utenfor rommene. Ønsker en å unngå sosialt besvær i naboskapet, må det være et godt samarbeid med politi og med brukere.

Rommene er åpenbart forskjellige. Noen som de nederlandske beskrives nærmest som «nøkkelklubber» hvor rundt 50 registrerte medlemmer kan bruke sitt stoff og prate med andre. Røyking av heroin oppmuntres som en mindre risikabel bruksform. Rommene i Frankfurt er effektive og hygieniske systemer med godt lys og benker av rustfritt stål. Dersom kapasiteten er utilstrekkelig fortsetter sprøytebruken på gateplan. Noen har rådgivningsvirksomhet og tilbud om sårstell og helsefremmende tiltak. Andre er mer spartanske. Få steder rommer den gode samtalen, men noen formidler kontakt.

Hva oppnås? Brukertilfredsheten er relativt høy. Dette gjelder særlig der hvor det er mange tilbud og en høflig og tjenestevillig stab. Brukerne verdsetter å bli tatt på alvor og redusert stress i brukerlivet. Viktigst er rommene for de mer eller mindre hjemløse, de som befolker det offentlig rom med store deler av sitt liv.

HELSEEFFEKTENE ER

vanskeligere å vurdere. Lavterskel helsetilbud kan - som i Oslo - være tilgjengelig med og uten brukerrom. Likevel er det nok slik at hyppigheten av abscesser og infeksjoner reduseres, særlig om en høy andel av brukernes injeksjoner settes i rommene. Opplæring kan påvirke brukeratferden utenfor rommene men vil lett minske kapasiteten.

Effekten på sykelighet og dødelighet er utydelig. Ingen har kunnet vise noen effekt i forhold til HIV eller hepatitt (leverbetennelser). Effekten på overdosedødelighet er liten. I 1991 var det nesten 150 overdosedødsfall i Frankfurt. Det første rommet åpnet desember 1994. Antallet var da redusert til 60. Frem til og med 1996 ble det bygget tre nye rom. Etter dette har antallet svinget rundt 30. Om en legger bestemte statistiske forutsetninger til grunn, vil nokså kompliserte beregninger kunne vise at sprøyterommene i Tyskland har medvirket til reduksjon i antallet overdosedødsfall, men rapporten viser også at den største reduksjonen alle steder har kommet før rommene. Andre tiltak er altså viktigere. Langt klarere er rapporten når det gjelder sosialt besvær i det offentlige rom (public nuisance). Rommene er ofte opprettet fordi offentligheten plages av sprøytesetting og brukeratferd nær åpne markeder for stoffsalg. Stengning av markedene med politimetoder mislykkes. Brukerne samles nye steder hvor det også blir åpen bruk. Når tiltaket er et ledd i en samlet politikk, kan et høyt nok antall sprøyterom reduserer den åpne sprøytebruken. Brukerne får det bedre og godtfolk blir mindre forstyrret.

DAGBLADET BRAKTE

i fjor høst en hissig debatt om sprøyterom. Rapporten gir liten støtte til ytterfløyene. Reduksjonen i overdosedødsfall har alltid og alle steder kommet før rommene. Rommene har likevel gitt et - beskjedent - bidrag seinere. Frykten for komplikasjoner kan roes ned. Det settes årlig flere hundre tusen overvåkete injeksjoner i brukerrommene nesten uten dødsfall i eller umiddelbart tilknyttet rommene. Langt de fleste injeksjonene settes imidlertid andre steder, uten overvåking. Viktigst er rommene for de hjemløse. Frykten for rekruttering av nye brukere er overdrevet, og plagsomme ansamlinger i naboskapet kan unngås. Forutsetningen er høy tilgjengelighet og samarbeid med politiet.

Rapporten konkluderer med at en ikke skal vente for store effekter av sprøyterom. De løser i seg selv få problemer, og er i realiteten viktigst for to formål: Det ene er å redusere allmennhetens plager fra sprøytebruk og rusatferd. Det andre er å gjøre livet noe lettere for avvikende grupper. Og vi kan føye til: Det avgjørende er en slags fredslutning mellom storsamfunnet og avvikergruppene. Begge parter må kunne leve med og ta hensyn til hverandre. I forhold til overdosetallet er tilgjengelig behandling med metadon og/eller buprenorfin og inklusjon i helse- og sosialvesen langt viktigere. De hardeste forkjemperne for sprøyterom ser åpenbart rommene som viktige trinn på veien mot en ny narkotikapolitikk. De som sloss mot, har det samme synet men det motsatt motivet. Det er naivt å lukke øynene for at sprøyterommene er brukerrom som innrettes for bruk av stoffer vi ikke vil skal brukes. Vi innrømmer derved at verden er mer komplisert enn vi skulle ønske, men den samlete narkotikapolitikken endres lite. Skadereduksjon er for lengst et akseptert motiv.

I STORTINGET OG

bystyret har vi i dette spørsmålet sett en underlig dans hvor de politiske partiene posisjonerer seg mer i forhold til hva som kan gi politisk gevinst eller påføre regjering og/eller byråd et nederlag. Kampen har stått om rommene skal ledes av helsepersonell eller sosialfaglig personell, om en skal tillate metadonbrukere å komme, om de ansatte skal hjelpe brukerne med injeksjoner og om brukerne skal kunne hjelpe hverandre. En mer passende strid på et politisk nivå ville være å formulere mål for hva en vil oppnå med rommene, og hvilke instanser som har finansieringsansvar. Det er selvsagt slik at rommene vil kreve ressurser, og mer ressurser dess flere formål som legges inn i tiltaket. Dersom sprøyterom skal opprettes et sted, må en overveie om behovet dette stedet er stort nok i forhold til alternative tiltak.