Sprøyteutdeling

Hver kveld deler Aidsinformasjonsbussen ut mellom 5000 og 7000 sprøyter. Hva forteller dette oss?

Da Aidsinfobussen ble opprettet i 1988, var det en direkte følge av hivepidemien. Et av tiltakene mot spredning av hiv var utdeling av sprøyter til rusmisbrukere. Apotekene ønsket ikke å være alene om sprøytedistribusjon og truet med å ikke selge sprøyter dersom ikke andre tiltak ble satt i verk. Aidsinfobussen (heretter kalt Sprøytebussen eller Bussen) er m.a.o. utviklet ut fra en forståelse om at injiserende misbrukere er særlig utsatt for hivsmitte som følge av sprøytedeling. Målsettingen med tiltaket har vært, og er, å hindre spredning av hiv, hepatitter, seksuelt overførbare sykdommer, m.m.

Da hivviruset ble introdusert på 1980-tallet, viser tall fra Helse- og sosialdepartementet (2001) at trolig 250 injiserende misbrukere ble hivsmittet i løpet av en treårsperiode. På 90-tallet viser tallene at hiv spredte seg lite i denne gruppen, med bare 10- 15 tilfeller i året. Spredningen av hiv blant injiserende misbrukere er dermed sterkt redusert og har til nå ligget på et lavt, stabilt nivå. Ifølge en evaluering av Sprøytebussen fra Statens helsetilsyn (1998) tilskrives dette den gode sprøytetilgangen som Bussen har bidratt til. Sammenhengen mellom tilgangen på sprøyter og lav forekomst av hivsmitte sees også i andre land, bl.a. i Sverige. I Stockholms-området, som ikke har sprøyteutdeling, er antall hivsmittede langt høyere enn i Lund-området, som har hatt sprøyteutdeling siden midten av 80-tallet. Dette er viktige signaler om hvilke tiltak som er nødvendig for å hindre smittespredning. De samme forhold gjelder for hepatittviruset som smitter på samme måte som hiv. Ifølge Statens helsetilsyn (1998) er hepatittepidemien blant injiserende misbrukere relativt mindre i Oslo enn (i større byer) i landet for øvrig. Dette henger trolig sammen med den gode tilgangen på sprøyter som igjen fører til mindre grad av sprøytedeling. Likevel er andelen sprøytebrukere i Oslo med hepatitt C fortsatt stor. Dette tilsier at de forebyggende tiltak med utdeling av rene sprøyter er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning for å hindre smitte av denne hepatitt-typen. Nylig ble det foretatt en undersøkelse blant rusmisbrukere i Oslo. Rapporten fra undersøkelsen (et samarbeid mellom Rusmiddeletaten og Helsevernetaten) er ennå ikke klar, men foreløpige tall viser flere hivtilfeller i år enn ved samme undersøkelse foretatt i fjor. Det at antall hivsmittede i denne gruppen hittil har vært stabilt lavt, betyr dermed ikke at vi nå kan lene oss tilbake i den tro at faren er over. Erfaringer viser at forutsetningen for hivsmittespredning i høy grad er til stede i misbrukermiljøet og at frykten for viruset ifølge Statens helsetilsyn (1998) fortsatt er meget stor.

Sprøytebussens arbeid handler om svært mye mer enn kun sprøyteutdeling. Bussen er det mest besøkte lavterskeltilbudet for rusmisbrukere i Oslo, med ca. 400- 500 besøkende hver kveld. Dette gir en unik sjanse til å drive forebyggende arbeid. Bussens lave terskel fører til at det opprettes kontakt med misbrukere som ellers av ulike grunner ikke kommer i kontakt med, eller ikke ønsker kontakt med, det øvrige sosial- og helseapparat. Storparten av brukerne kommer i utgangspunktet for å hente sprøyter, men i møtet mellom bruker og de ansatte på Bussen formidles og vektlegges også informasjon, veiledning og holdningsendringer hos brukerne. Dette innebærer bl.a. bevisstgjøring på egen helse, smitterisiko og løpende vurdering av eget rusbruk. Mange ønsker også samtaler der Bussen mer konkret kan bidra med å opprette/formidle kontakt med hjelpeapparatet, helsetjenesten og behandlingstilbud for rusmisbrukere.

Det store antall utdelte sprøyter kan forståelig nok virke provoserende høyt. Likevel må tallene sees i sammenheng med brukernes særdeles dårlige helse. Majoriteten plages av alvorlige abscesser og infeksjoner, og i tillegg til at stoffene som injiseres i seg selv er ødeleggende for blodårene, blir årene skadet av sprøytestikkene. Dette fører til at det må brukes flere sprøytespisser (kanyler) for å sette en injeksjon/«skudd». Ifølge en nyere undersøkelse blant Bussens brukere oppgir brukerne at de i gjennomsnitt setter fire injeksjoner i døgnet med ca. tre kanyler per injeksjon. Noen har så dårlige årer at de bruker over 10 kanyler per injeksjon. Dette betyr med andre ord at selv om Bussen deler ut 5000- 7000 sprøyter hver kveld, brukes ikke disse til like mange skudd, men én kanyle kan bety ett eller ingen skudd i de mest ekstreme tilfellene.

I dag får brukerne 30 sprøyter dersom de har med seg 20 brukte, og de får ti sprøyter selv om de ikke har med seg brukte. Disse ti kan være avgjørende for den enkelte bruker. Som kjent er heroinavhengigheten svært sterk og en reduksjon i tilgangen på rene sprøyter vil ikke føre til at de setter færre skudd eller lar være. De låner heller av hverandre eller bruker det samme utstyret flere ganger, med den smitterisikoen dette medfører. På bakgrunn av kunnskap om brukernes atferdsmønstre ved sprøytesetting, og behovet for flere kanyler for å kunne sette ett enkelt skudd, vil en reduksjon i antall utdelte kanyler til den enkelte kunne få alvorlige følger. Det er her fruktbart å sammenlikne seg med andre byer som har en restriktiv ordning (én til én), f.eks. Frankfurt. Hivraten ligger her på 28- 30 prosent blant injiserende misbrukere (Norge, ca. 5 prosent). Dette er ikke resultater å kimse av og de er høyst overførbare til Oslo. Videre legger Helsetilsynet (1998) vekt på at utdeling av sprøyter bør utgjøre kjernen i fremtidige tiltak, for å redusere helseskade blant injiserende misbrukere, og at brå og dramatiske endringer i en slik ordning må unngås av hensyn til uheldige konsekvenser for brukernes allmenne helse.

Når det gjelder de nye, unge brukerne, har det naturlig nok blitt satt spørsmålstegn ved den lette tilgjengeligheten på sprøyter. Men er ikke god tilgang på rene sprøyter viktig nettopp fordi de så langt er sykdomsfrie? Hva vil skje dersom et nytt virus kommer inn i denne gruppen og tilgangen på sprøyter er vanskelig? Og er det virkelig slik at den lette tilgjengeligheten på sprøyter rekrutterer unge brukere til sprøytebruk? Å starte med å injisere stoff skjer neppe ved å gå på Bussen for å få en sprøyte. Dette krever at man innlemmes/opplæres av andre i miljøet. Bussens brukerundersøkelser viser en gjennomsnittsalder på 32 år i 1997 og 34 år i 2000. I tillegg viser undersøkelsene at kun 4 prosent har hentet sin første sprøyte på Bussen, de resterende har fått av erfarne brukere. Andelen unge brukere på Bussen utgjør m.a.o. ikke noen stor gruppe, men selvfølgelig skulle vi sett at de unge ikke oppsøkte Bussen overhodet. Samtidig bør det stilles spørsmål om hva alternativene ville være for unge rusmisbrukere; ville de kjøpt på apoteket eller fått av andre etablerte brukere? Det er også rimelig å anta at en av årsakene til nyrekruttering til injisering av heroin handler om de stadig lavere prisene og den lette tilgangen på heroin. Dersom man glemmer disse forhold, er det lett å overse andre viktige tiltak for å redusere rekrutteringen til misbrukermiljøet, for eksempel en større satsing på forbygging blant barn og unge før de starter med rusmidler. For øvrig er møtet med de unge brukerne på Bussen en gyllen sjanse til å sette dem i kontakt med det øvrige hjelpeapparatet. Man løser ikke rusproblemet blant ungdom ved å fjerne viktige tiltak for injiserende brukere. Tvert imot må tilgjengeligheten på rent utstyr være så god og terskelen så lav at alle skal kunne ha muligheten til å ta vare på helsen. Det overordnede målet er naturlig nok at alle får et tilbud om behandling med mål om rusfrihet. I målsettingen om et rusfritt liv er det svært viktig å forebygge smitte av alvorlige sykdommer, som vil kunne følge den enkelte bruker, også etter at de er blitt rusfrie.