Sprudlende avskjedshilsen

Forfatterskapet kan selvsagt ikke settes på én formel, men hevder man at han var en av de norske diktere som på mest selvstendig vis skrev seg opp mot «On the road»-tradisjonen, har man sine ord i behold.

Nå foreligger hans tiende og siste roman. Han skrev den ferdig med dødsdommen hengende over seg. Det er en imponerende bragd i seg selv og desto mer fordi det er en overskuddsbok, et sant fyrverkeri av gnistrende formuleringer. Man må gjerne beskylde meg for å være patetisk, men jeg tør påstå at «Forløperen» er en av Bauers aller spenstigste romaner, ja, den vitner endog om en stilistisk fornyelse. Den gamle Bauer-kloa er ikke til å ta feil av, men han har kvesset den slik at rispene får en annen fasong. Setningene er kortere enn før. Bisetninger finnes knapt, sideordnede konjunksjoner likeledes. Det er som om forfatteren har hatt det travelt med å sette punktum for å komme seg videre i fortellingen. Subjektet er nesten alltid satt i spiss, og det samme subjektet blir gjerne gjentatt i en rekke påfølgende setninger. Dette gir en egen rytme som griper fatt i en fra første setning. Fortellerstemmen er også en annen enn før. Fortelleren river ikke bare opp sårene i sin egen sjel, men kvesser også klørne mot samfunnet. Nå er selvsagt ikke samfunnskritikk noe nytt fenomen hos Bauer, det nye er dreiningen mot den klassiske satirekunsten.

Satire

Romanen er den fjerde med Tom i hovedrollen. I forrige bok tok vi avskjed med ham i Paris på begynnelsen av 60-årene, nå møter vi ham på grensen mellom Finland og Norge. Året er 1997. Tom er på vei hjem. 40 år er gått siden han forlot Norge. Nå står han på norsk jord igjen - for første gang siden avreisen. Romanen handler om Toms møte med det moderne Norge - en ny verden, en mentalitet, et samfunn som han overhodet ikke kan kjenne igjen. Grepet med å la den bortkomne sønn vende tilbake er velbrukt. I en satirisk framstilling er det uhyre velegnet, og Bauer utnytter det maksimalt - med overdådig humor og skarpt blikk for typiske detaljer. «Besitterne» kaller Bauer den nye tids menn og kvinner, og i skildringen av Toms møte med disse boltrer han seg som den reneste Jonathan Swift. Han karikerer og overdriver, men rammer aldri ved siden av - kanskje med unntak av det innledende møtet med den håpløse fluefiskeren som har ankommet til Finnmarksvidda i privatfly.

Siden går det slag i slag med det ene høydepunktet etter det andre der Bauer utleverer den nye klanen av unge - og ikke helt så unge - besittere med blikket fullt av aksjekurser og i konstant ørekontakt med mobiltelefonen - et redskap som suverent torpederer myten om nordmannen som einstøing. Det første møtet skjer på badestranda på Huk. Her får Tom bl.a. øye på en ung mann som sitter og onanerer mens han leser i en bok. «Det var ingen erotisk roman. Æ...Å Gutten leste i en lærebok i informatikk. Æ...Å Gutten studerte ikke de mange vakre kvinnene på stranda, men konsentrerte seg om læreboka. Han måtte være økonomisk, nærmest gjerrig, han kastet ikke bort tida. Det var en ung mann som visste å kombinere arbeid og glede. Han slo to fluer i ett smekk.»

Liknende overdådige skildringer finnes i rikt monn. Og satiren rammer både gammel og ung, både børs og katedral. Beskrivelsen av en mottakelse på Aker Brygge, der Tom blir hedret som den geniale forfatteren til en roman han selv ikke har skrevet (det er hans gamle lærer Flogvitets manuskript, historien om hvordan den blir bok er en lystig sak for seg selv som ikke kan gjenfortelles på noen få linjer), sendte meg i golvet av latter flere ganger.

Usamtidighet

Tom møter også dem som sitter og klamrer seg fast til de laveste stråene - de «gale», asylsøkerne, uteliggerne (som er blitt inneliggere i det hospitset Tom tar inn på), de som hensleper sin tilværelse i de minste rommene i det berømte norske hus. Like overdådig som Bauer er i sin utlevering av de tilpasningsdyktige, like kvass er han i sin satire over den måten samfunnets stebarn blir håndtert på.

Tom selv er verken hatet eller elsket: «Han var ikke kvalifisert for den nye tids netthinne». Det er denne usamtidighet romanen dypest sett handler om. Bauer er ikke vår tids mann, men han er min - og flere andres, det er jeg sikker på. Så lenge det finnes folk som ikke føler seg hjemme i besitternes sterile rike, så lenge det finnes rastløse landstrykere og skakkjørte svermere som flakker omkring fra verdenshjørne til verdenshjørne på jakt etter en umulig drøm, ja, så lenge det i det minste finnes folk som tenker i den retning og lar seg fascinere av en slik tilværelse, så lenge vil Bauer være dagens mann.

Uutslitelig døgnflue

Med «Forløperen» har Bauer satt et verdig punktum for sitt forfatterskap. Boka er gjennomsyret av et livs- og pågangsmot av de sjeldne. Han levde som en uutslitelig døgnflue. Hver dag var en personlig gave. Med slike ord karakteriserer den dødssyke forfatteren sin hovedperson i en bok blottet for angst og selvmedlidenhet. Her finnes ingen sentimental klage over det som er ugjort. På gripende vis legger Bauer noe som likner hans egen nekrolog i munnen på sin trofaste litterære følgesvenn, Tom: «Han hadde et godt forhold til døden, men likte ikke tanken på den forutgående prosessen, alderdommen. Han ville gjerne avslutte sin tid på jorda med en følelse av å ha noe ugjort. Det var viktig å forsvinne i spranget. Han tenkte på det ugjorte som en blomst som slo opp på hans statsbetalte gravsted.»

Ola Bauer har skrevet sin siste bok. Men siste ord er ikke sagt. Bøkene hans står i bokhylla. Der ligger Bauers rustne stemme lagret - til glede for alle som gidder å lytte til annet enn de glatte toner som til enhver tid strømmer ut fra samfunnets børsnoterte drømmefabrikker.