Sprudlende og udogmatisk samtidskritikk

Idérike, men vanskelig tilgjengelige artikler fra virkelighetens verden.

Med «Virkelighetens ørken» får vi møte en spennende, udogmatisk tenker fra Sentral-Europa, den slovenske filosofen Slavoj Zizek.

Tidligere er hans første bok, «Ideologiens sublime objekt» (1989), og noen spredte artikler blitt oversatt, mens årets utgivelse representerer et utvalg av artikler fra de seineste åra.

Zizek er en representant for den kontinentale tradisjonen innen filosofi med en klar forankring på venstresiden. Det er også venstresiden som er hans kjæreste, men slett ikke eneste, mål for kritikk. For denne mannen slår til alle kanter, men har beholdt troen på at venstresiden bør kunne finne løsningene. Med Hegel, Lenin og Lacan i baklomma luker han ivrig i vei.

Høyaktuell

Dristig går Zizek løs på samtidas store spørsmål. Hvor står seinkapitalismen? Hvilken betydning har 11. september? Hva skjedde på Balkan? Hvor går Serbia? Så kjører han i vei med politisk historie, filosofiske referanser, psykoanalyse, eksempler fra film, populære anekdoter, vitser og personlige opplevelser. Intet under at hans stil er blitt kalt «manisk-ekspressiv», for dette er overveldende lesning. Dessverre også vanskelig tilgjengelig.

Nå er jo ikke kontinentale filosofer det mest tilgjengelige man kan prøve seg på. Og selv om Zizek skiller seg ut med lekenhet og assosiasjonsrikdom, så har han mer enn en rem av huden (som Hegel ville sagt..). Dette er ikke noe for smågutter. Men i motsetning til mange av sine kolleger har Zizek mye på hjertet som angår smågutter, selv om de ikke er deltakere i den interne akademiske debatten.

Strabasiøs

Zizek kritiserer og dekonstruerer for å komme fram til en kjerne, til en sannhet eller mulighet. Han er uforbederlig optimist på framtidas vegne og har stor kjærlighet til Den andre, til subjektiviteten, det vil si mennesket. Selv ble jeg særlig fascinert av Zizeks kritikk av den vestlige venstresiden, politisk korrekt og uten tro på seg selv som den er. Han har også mange glitrende poenger i sin behandling av 11. september, om NATO og USA. For å nevne noe.

Men Zizek er ualminnelig vanskelig å følge. Ikke før er leseren kommet opp til overflaten, så dras hun under igjen, på jakt etter flere perler. Brutale tankesprang er mer regel enn unntak. Motsetninger og paradokser dyrkes. Konsistens er intet krav. Slik blir Kjartan Fløgstads tilbakeholdne, nesten tamme etterord en lise etter strabasene. Men vi er begge enige om at det var en artig tur.