STEMNINGSMETTET: Eddie Redmayne og Katherine Waterston jager rømte fabeldyr gjennom New York.
STEMNINGSMETTET: Eddie Redmayne og Katherine Waterston jager rømte fabeldyr gjennom New York.Vis mer

Anmeldelse Film «Fabeldyr og hvor de er å finne»

Spurter gjennom en magisk verden

«Fabeldyr og hvor de er å finne» er stemningsfull og stappfull

FILM: Hvor mye magi kan du ta inn på to timer og ett kvarter? «Fabeldyr og hvor de er å finne» setter seg fore å finne svaret på akkurat dét, og stappe visuelt smågodt ned i halsen på publikum som har gått rundt med søtsug siden «Harry Potter»-sagaen ble avsluttet.

Fabeldyr og hvor de er å finne

4 1 6

Eventyr, familiefilm, fantasy

Regi:

David Yates

Skuespillere:

Ezra Miller, Ron Perlman, Eddie Redmayne

Aldersgrense:

12

Orginaltittel:

Fantastic Beasts and Where to Find Them

Se alle anmeldelser

Samme snubletråd

Årets film er basert på Potter-mamma J.K. Rowlings bok med samme navn; en bok som gir seg ut for å være en av Harrys skolebøker, skrevet av en viss Newt Scamander. Det er Rowling selv som har utarbeidet manus, og sannelig snubler hun ikke over den samle tråden hun ofte gikk i som forfatter av sine overdådige romaner.

«Fabeldyr og hvor de er å finne» er både storslagen, stemningsfull og stappet til bristepunktet.

Men filmen er først og fremst en verden du har lyst til å være i. Historien blir distinkt fra Harry Potters historie ved å foregå i tyvetallets New York; jazzklubber og snertne art deco-linjer skaper en ny og atmosfærisk ramme rundt trolldommene. Den unge trollmannen Newt (Eddie Redmayne) går i land på Ellis Island med en magisk koffert, som noe til enhver tid ser ut til å prøve å klore seg ut av.

På kort tid kolliderer han inn i den handlekraftige heksen Tina (Katherine Waterston), en pietistisk kult som maner til kamp mot alle trollkrefter, og det småfascistiske amerikanske magidepartementet, der en skulende Percival Graves (Colin Farrell) signaliserer fra første stund at han er den som ikke har godt i sikte.

Paradisiske dyr

I tillegg kommer introduksjonene til fabeldyrene som er Newts kjæledegger, i paradisiske scener som også er en oppfordring til å verne om det økologiske mangfoldet. Det er iblant mørkt, iblant lyst, iblant skummelt, iblant morsomt, iblant poetisk. Enkeltscener er frydefulle.

Men når én film skal romme så hemsk mye, er resultatet at mange av skikkelsene som opptrer, karismatiske, uutgrunnelige og perfekt stylet som de er, ikke får rom til å lande. Lovende fortellingstråder ebber ut uten å ha fått noen egentlig begynnelse og slutt. Det burde vært rom for å puste og lytte og se seg rundt mellom fortryllelsene.