Spurtseier

Fra gjesp til glede med Sør-Afrikas store pianist.

KONSERT: Solokonserten er en krevende øvelse. For Abdullah Ibrahim (72), alene ved flygelet i Kulturkirken Jakob i går kveld, tok det en drøy halvtime før han begynte å vise noe av det som har gjort ham høyt aktet langt ut over hjemlandet Sør-Afrikas grenser. Først da, idet denne anmelder var i ferd med å miste håpet om å få høre mer enn finslipt hyggepiano, var det som om den gamle helten rykket seg løs fra den pianistiske mumlingen – en slags musiserende parallell til det å gå i sirkler på stuegulvet med hendene på ryggen og si «hm» uten at det kommer noe som helst ut av det – og sendte noen svære, vidåpne durakkordskyer mot taket i et tilnærmet cluster-spill.

Og vips, begynte konserten å likne noe vi hadde forventet av den tidligere Dollar Brand, Ellington-funnet anno 1962 som i mange år levde i landflyktighet på grunn av apartheid-regimets terror. I disse åra forsynte han jazzen med noen melodiske perler av beste bonitet, og etter hvert som han kom i grooven, gled han innom en rekke av dem i går også. De ble serverte sammen med noen fingerfuller Ellington, det hele bundet sammen og innrammet av noe improvisasjon og enda mer ornamentering, og selvsagt med solide doser av de harmoniene som gjør den sør-afrikanske folkelige musikken så utrolig flott.

Dermed endte det godt, med stående applaus fra en sal som krevde mer, og fikk det.