Spydig Mankell

«Tea-Bag» er en morsom, men noe anmasende roman.

Henning Mankell kan mer enn å skrive krim. I romanen «Comédia infantil» skildret han gatebarns liv i Afrika, og ble velfortjent nominert til Nordisk Råds litteraturpris for denne. Hans sosiale engasjement er tydelig også i årets bok, «Tea-Bag». Her er det flyktningers dårlige vilkår i dagens Sverige som tematiseres. Til tross for et stort alvor, er dette en morsom bok. Det kan vi takke den forfengelige dikteren Jesper Humlin for.

Historieforløseren

Situasjonen er begredelig for Mankells hovedperson, en anerkjent lyriker. Alle herser med ham og vil ha ham til å gjøre ting han ikke ønsker. Forleggeren krever en kriminalroman, kjæresten vil ha barn, mekleren vil gjøre ham til et aksjeselskap, og hans 87 år gamle telefonsexselgende mor vil se ham tre ganger i uka - på natta. Da han litt tilfeldig ender opp med å ha skrivekurs for tre flyktningkvinner, endres tilværelsen radikalt. Det blir viktig for Humlin å forløse deres sterke historier om flukt, redsel og overgrep. For første gang engasjerer han seg lidenskapelig i noe utenfor seg selv.

Ironisk

Mankell er på sitt mest ironiske i denne romanen. Både lite fleksible myndigheter, markedsorienterte forleggere og selvoppslukte forfattere får passet påskrevet. Persontegningene er gode. Den arme dikter omgis av en rekke enerverende skikkelser. Forleggeren Olof Lundin er en av de verste. Han er en skrekkelig kverulant og Humlins samtaler med ham følger en god-dag-mann-økseskaft-logikk. Det er morsomt og intelligent gjort. Problemet oppstår når den samme logikken anvendes i flere av bokas dialoger. Da blir ikke grepet lenger personkarakteriserende, men heller en anmassende gjentakelse av samme form.

En annen svakhet, som særlig dominerer innledningsvis, er en språklig patos på grensen til det svulstige. Som når Mankell lar den afrikanske jenta Tea-Bag tenke: «Men de hadde ikke hatt jernlenker rundt føttene, lenkene hadde vært deres drømmer, deres fortvilelse, all den redsel (...)», eller når han karakteriserer flyktningleiren som «en eneste stor dødscelle, en eneste lang dødskorridor der klokka ringte for alle med lydløse slag».

Historiene Mankell vil ha fram er høyst virkelige. De er sanne. Slik sett sitter Mankell i samme situasjon som sin hovedperson - begge er forfattere som skal formidle og pusle sammen løsrevne historiebrokker. Av og til knaker det i Mankells sammenføyning av delene, men i all hovedsak er «Tea-Bag» en underholdende og tematisk viktig bok.