Anmeldelse: Helene Guåker, «Rød fødekvinne»

Spytter ut ordene

Dette er dikt som gir effektivt uttrykk for raseriet hos en ufrivillig barnløs.

BARNEØNSKER: Helene Guåker har engasjert seg i kampen for single kvinners rett til assistert befruktning. Foto: Niklas Lello
BARNEØNSKER: Helene Guåker har engasjert seg i kampen for single kvinners rett til assistert befruktning. Foto: Niklas Lello Vis mer
Publisert

Noe av det som gjør så sterkt inntrykk med Helene Guåkers nye diktsamling «Rød fødekvinne», er raseriet som kommer til uttrykk i diktene. Det er noe med selve tonen, den er alt annet enn behersket og nyansert. I stedet er den nærmest eruptiv, som en vulkan. Ordene blir liksom spyttet ut. Det er som om poeten har blitt drittlei det sarte og følsomme språket som så ofte – om enn med urette – blir forbundet med «poesi». Sagt på en annen måte: Det spares ikke på virkemidlene her.

Forlaget kan fortelle at poeten selv mistet sin far i selvmord, og sin mor til sykdom kort tid etterpå. Forholdet til egne foreldre blir tematisert, med en form for uforsonlig aggresjon. Eller bare uforsonlighet, som da diktjeget forteller om å dra på trening samme dag som mora døde – altså like etter at hun døde. Eller forteller om tanken om å legge ei pute over ansiktet hennes da hun fortsatt var i live: «at jeg ikke gjorde det var den onde handlinga».

Kampen om barn

Tapene av foreldrene førte til et sterkt ønske om å etablere egen familie. Boka sirkler rundt dette ønsket, som ofte får helt konkrete, men på samme tid nærmest visjonære uttrykk:

det skal fødes

fy faen som det skal fødes

og det skal blø

fy faen som det skal blø

Tidligere i boka har vi kunnet lese de enkle linjene: «jeg er ikke gift / jeg har ikke barn». Når vi så vet at Guåker har engasjert seg i kampen for single kvinners rett til assistert befruktning, gir det klangbunn til en verselinje som dette: «tilgi meg for å fucke med naturens gang». Og et dikt som dette får umiddelbar mening:

jeg veit ikke hvordan heterofile gjør det

jeg veit ikke hvordan lesbiske gjør det

jeg veit ikke hvordan homofile gjør det

jeg veit ikke hvordan forelska gjør det

jeg veit ikke hvordan fornuftige gjør det

jeg veit ikke hvordan desperate gjør det

jeg veit ikke hvordan de som får det til på første forsøk gjør det

jeg veit ikke hvordan en gjør det

det er bare å sette seg på nattbussen til København

og gjøre det

Diktene er ikke gjennomgående like enkle som dette. De dreier seg også om diktjegets forhold til det vi liker å kalle «naturen», altså den vi beveger oss i når vi går på skogstur, for eksempel. Men det beskrives også hvordan avl foregår på en kyllingfarm – der «naturens gang» blir «fucka med» uten at det stilles særlig mange spørsmål ved det.

Troverdig

Likevel er det først og fremst den ustyrlige naturen i selve mennesket det dreier seg om her. Det biologiske ved oss, det kroppslige, er jo også «natur» – og all verdens kulturelle fantasier og oppfinnelser, fra «språk» til «poesi», får ikke fjernet denne naturen i oss.

I «Rød fødekvinne» er det som om språket raser mot språket, som om poesien spotter poesien. Det er både effektivt og troverdig.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer