Spyttet på juryen

Fagdommerne i Jensen-saken har satt et trist punktum for juryordningen i norsk rett.

Kommentar

Fagdommernes spektakulære avgjørelse ble altså å sette juryens kjennelse til side i ankerettssaken mot Eirik Jensen i Borgarting lagmannsrett. De ti lagrettemedlemmene har samvittighetsfullt fulgt saken gjennom fem måneder. Juryen har sittet i rådslagning hver dag siden onsdag etter lunsj, gjennom helga og møttes antakelig til selve avstemningen mandag morgen. Historiens siste jury hadde da brukt tre ganger så mange dager som noen annen lagrette i moderne norsk historie, diskutert seg gjennom det omfattende bevismaterialet i saken og svart ja på to av spørsmålene de var forelagt – men nei på det siste.

DOMMEN FALT MANDAG: Mirian Yanira Befring var jurymedlem i Eirik Jensen-saken. Her forteller hun om hvordan de siste månedene har vært. Reporter: Angelica Hagen. Video: Nicolai Delebekk Vis mer

Juryen fant altså Eirik Jensen skyldig i grov korrupsjon, men ikke i medvirkning til innførsel av narkotika. Han fikk en stor klem av sin samboer Ragna Lise Vikre etter kjennelsen, frikjent på punktet som kunne gi lovens strengeste straff. Grov korrupsjon har en maksimal strafferamme på ti år, og i tingretten var påtalemyndighetens påstand på dette punktet åtte års fengsel for Jensen.

Han pustet lettet ut – i en time. Så kunngjorde rettens administrator Kristel Heyerdahl at dommerne satte juryens kjennelse til side, og dermed beordrer en full ny rettsbehandling i lagmannsretten med forsterket meddomsrett. Juryens arbeid er med andre ord fullstendig bortkastet.

Dette er et svært trist punktum for juryordningen i norsk rett. Prinsippet om at en tiltalt skal dømmes av sine likemenn står sterkest når disse like får diskutere seg imellom uten fagdommere til stede som styrer ordet. Ordningen er ikke uten svakheter, særlig det at en jury ikke skal begrunne sin avgjørelse. Men det at vanlige mennesker skal vurdere bevisene, uten et fagjuridisk blikk, er et viktig prinsipp for å sikre at domstolenes rettspraksis er i overensstemmelse med den allmenne rettsoppfatning.

Jeg har selv vært meddommer og jurymedlem i både tingretten og lagmannsretten, og jeg har hver gang blitt slått av det tunge alvoret som følger med denne borgerplikten. Alle jeg har møtt i denne situasjonen er mennesker som har gjort sitt ytterste for å komme fram til riktig avgjørelse i saker med stor betydning for de involverte.

Ansvaret har hvilt ekstra tungt på juryen i denne historiske saken. Aldri før har noen norsk politimann stått tiltalt for så grove anklager om korrupsjon. Dette er også den største narkotikasaken ført for norsk rett. Den siste juryen i norsk rettshistorie. Og altså den med den lengste rådslagningen. Juryen har med sitt beste skjønn samvittighetsfullt tvilt seg fram til den avgjørelsen de mener er riktig. Medlemmene har gjennom de siste fem månedene fått full oversikt over saken – og like god oversikt som fagdommerne.

Adgangen fagdommere har til å sette til side en jurys kjennelse var opprinnelig utelukkende en ekstra mulighet til å frifinne. Allerede fra innføringen av juryordningen kunne fagdommerne sette en fellende kjennelse til side, hvis de ikke var overbeviste om tiltaltes skyld. Seinere fikk de også muligheten til å overprøve frifinnelser, det er spekulert i om den utløsende saken bak endringen var frifinnelsen av Arnulf Øverland for blasfemi i 1933.

En frifinnelse fra lagretten er bindende for fagdommerne hvis de ikke finner det «utvilsomt» at tiltalte er skyldig. Lagdommerne Kristel Heyerdahl, Jørgen Brunsvig og Steingrim Bull er altså ikke det minste i tvil om at Eirik Jensen er skyldig, både i grov korrupsjon og i medvirkning til innførsel av narkotika. Da kan de sette kjennelsen til side, men har ingen plikt til å gjøre det.

Spørsmålene om korrupsjon og medvirkning henger nøye sammen i denne saken, og mange vil derfor være enige i at juryens kjennelse er lite logisk. Men dette dreier seg altså om selve bevisvurderingen, kjernen av lagrettens oppgave.

SKUFFET: Eirik Jensen er skuffet over fagdommernes avgjørelse, og mener at lagmannsretten spytter på juryen. Video: Nicolai Delebekk Foto: Bjørn Langsem Vis mer

Juryen har tatt beviskravet alvorlig, og avgjort de enkelte skyldspørsmål med knappest mulig margin. Konklusjonen er kanskje ikke den mest sannsynlige, men den er heller ikke umulig. Eirik Jensen kan ha gjort seg skyldig i grov korrupsjon, men uten at fordelene han mottok var gjenytelser for medvirkning til Cappelens narkotikavirksomhet.

Symboleffekten ved å overprøve juryens kjennelse er spektakulær, og det er lett å ha sympati med karakteristikken Eirik Jensen kom med før han forlot Oslo tinghus mandag ettermiddag:

«Jeg synes, for å si det på enkel norsk, at det er å spytte på juryen det lagmannsretten nå gjør.»

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.