Sri Lanka - fem år etter

Sri Lanka er praktisk talt i krig. Hva er blitt gjort galt de siste fem årene, og hvorfor ble fredsprosessen mislykket, spør Anne Diana Martin Pathinathar.

I 1983 UTLØSTE drapene på 13 singalesiske politimenn på Jaffna svært dramatiske og alvorlige utbrudd av etnisk vold mot sivile tamiler. Mellom 1000 og 3000 tamiler ble drept i sør, hovedsakelig i Colombo, forretningseiendommer ble ramponert eller brent og tusenvis ble gjort husløse. Sympatien for væpnet kamp økte kraftig blant tamilene som følge av denne hendelsen. Rekrutter og våpen strømmet til militante grupper og særlig til den minst kompromissvillige, LTTE, de tamilske tigrene. LTTE ønsker å opprette en egen stat på den nordlige og østlige delen av Sri Lanka. Til nå er minst 65.000 mennesker drept og 1,5 millioner har flyktet fra sine hjem på grunn av kamphandlingene.Den 22.februar 2002 signerte lederen for LTTE Velupillai Prabaharan og den daværende srilankiske statsministeren Ranil Wicremasinghe en våpenhvileavtale, som likemenn. Avtalen ble tilrettelagt av norske diplomater. Et norskledet skandinavisk observatørkorps (SLMM) er til stede på Sri Lanka, for å overvåke om partene overholder avtalen, og undersøker påstander om brudd på våpenhvilen. SLMM har ofte fått kritikk fra de stridende for at observatørene ikke griper inn mot motparten. Samtidig er SLMM også blitt kraftig svekket det siste året, etter at Tamiltigrene krevde at observatører fra nordiske EU-land (Sverige, Danmark og Finland) måtte fjernes da EU førte LTTE opp på unionens terrorliste. Dermed ble bare 20 norske og islandske observatører igjen på Sri Lanka.

DET ER IKKE første gang tamiler og singalesere forhandler om den etniske spenningen og maktfordelingen i landet. De første forhandlingene begynte like etter at landet ble uavhengig i 1948. Siden den gang har det vært flere forhandlinger. Det nåværende fredsinitiativet er spesielt, med norske meglere og med det internasjonale samfunnets velsignelse. Ingen forhandlinger har hittil tilfredsstilt tamilenes krav. Etter at våpenhvileavtalen ble underskrevet, ble det holdt seks runder med fredsforhandlinger, men allerede våren 2003 brøt samtalene mellom partene sammen. Under forhandlingene ble det hele tiden sagt at løsningen på konflikten må finnes innenfor én stat. Med dette som utgangspunkt har den srilankiske regjeringen ingenting å frykte, fordi det ikke er en reell fare for at landet blir delt. Regjeringen halte ut tiden uten å implementere klausulene i våpenhvileavtalen. Regjeringen lot være å trekke militæret ut av folks hjem, skoler og sykehus som de beslagla under krigen, men erklærte i stedet de store landområdene som militære sikkerhetssoner og lagde permanente hindringer for at folk ikke skulle vende tilbake til hjemmene sine. Arbeidet med å normalisere sivilbefolkningens situasjon gikk veldig sakte, og økonomiske midler fra internasjonale givere ble i liten grad frigjort til tamilene. Regjeringen ønsket å bruke pengene på de sørlige delene av landet. Siden det er nord og øst som er krigsherjede områder, er det naturlig at tamilene forventer at byene deres blir gjenoppbygget. Det er viktig å påpeke at fundamentet for hele den etniske konflikten nettopp handler om fordelig av goder. Både den nordlige og den østlige delen av Sri Lanka ble hardt rammet av tsunamien i desember 2004. De tamilske tigrene og regjeringen ble enige om å implementere Joint Mechanism (P-TOMS) avtalen, som ville gitt mulighet for gjenoppbygging. Dette ble forkastet av Sri Lankas Høyesterett og kan tas som bevis på manglende vilje til å ivareta den tamilske befolkningens behov.

TAMILENE HAR VÆRT fleksible og sagt seg enige i en føderal løsning, men singaleserne har vært lite villige til å yte gjengjeld. Det så man da tamilene la frem et forslag om midlertidig selvstyre (ISGA). Regjeringen nektet å ha samtaler om ISGA; i stedet intensiverte de en «skyggekrig» mot Tamiltigrene og sivile ved hjelp av paramilitære styrker. De myrdet både journalister, intellektuelle, politikere, LTTE-medlemmer og sivile. I november 2005 vant Rajapakse presidentvalget med støtte fra det marxistiske partiet (JVP) og buddhistiske munker. De vil ha Norge ut av fredsprosessen, fjerne observatørene og finne en militær løsning på konflikten.Det første Rajapakse gjorde etter at han kom til makten, var å lansere en kampanje for gi Tamiltigrene et dårlig rykte rundt om i verden. Etter å ha ignorert tamilenes enstemmige opposisjon og protestene fra observatørkorpset, har den Europeiske Union og Canada gitt etter for diplomatisk press fra den srilankiske regjeringen, og satt LTTE på listen over terroristorganisasjoner. Denne hasteavgjørelsen har fått alvorlige følger. Den har i sterk grad forstyrret likevekten i status og makt Tamiltigrene fikk ovenfor den srilankiske regjeringen under inngåelsen av våpenhvileavtalen. Den svekket observatørkorpset, og har gjort det lettere for regjeringen å gjennomføre sine krigsplaner. De to samtalene i Geneve i fjor ga ikke noe resultat på grunn av regjeringens manglende interesse for en fredelig løsning på konflikten.

DEN NÅVÆRENDE regjeringen har satt i gang to forskjellige kriger mot tamilene: en militær og en økonomisk. Hver dag blir tamilene gjenstand for arrestasjoner, tortur, mord, forsvinninger, beskytninger, luftbombardementer og militære offensiver fortsetter uten stopp. Hovedfartsåren til Jaffna-halvøya er nå stengt av hæren slik at livsnødvendige varer som mat og medisner ikke når fram til over 500.000 mennesker som bor der. Hvordan kan det internasjonale samfunn stole på den srilankiske regjeringen som erklærer at de vil gå til krig, samtidig som de vil holde fredssamtaler? Denne regjeringen har to ansikter. På den internasjonale arenaen snakker de alltid om å finne en fredelig løsning, men sannheten er at de setter sin lit til sin militære fremgangsmåte. Ved å gå til offensive angrep på tamiltigrenes posisjoner og ved å erobre områdene i øst, har regjeringen åpenlyst brutt vilkårene i våpenhvileavtalen. Giverlandene (Norge, USA, EU og Japan) stilte ikke krav eller protesterte mot manglende gjennomføring eller brudd på våpenhvileavtalen fra myndighetenes side. I stedet for å bevege seg mot en fredelig løsning, øker den srilankiske regjeringen sitt innkjøp av våpen, noe som indikerer dens forberedelser på full krig mot tamilene.Siden Norge både er tilrettelegger i fredsprosessen og leder for observatørkorpset, har norske myndigheter en mulighet til å redde den skjøre våpenhvilen. Norge og det internasjonale samfunn må sørge for at den srilankiske regjeringen holder fast ved forpliktelsene i våpenhvileavtalen. Både tamiler, og den tause majoriteten av singalesere ønsker at Norge og verdenssamfunn må lykkes i skape varig fred på Sri Lanka.