Josef Blösche  (med maskinspistolen til høyre i bildet) var en enkel gutt fra landsbyen Friedland i Sudetenland. Under andre verdenskrig ble han en brutal morder som spredte frykt i jødiske ghettoer.
Josef Blösche (med maskinspistolen til høyre i bildet) var en enkel gutt fra landsbyen Friedland i Sudetenland. Under andre verdenskrig ble han en brutal morder som spredte frykt i jødiske ghettoer.Vis mer

SS-mannen og den jødiske gutten

Josef Blösche var mannen med maskinpistolen bak den lille gutten i Warszawa-ghettoen. Hva drev han til massemord?

Meninger

Det finnes visuelle uttrykk som i sammentrengt form — uavviselig og uhyggelig — formidler en hel katastrofe. En hel tidsånd. Som skjærer seg inn i vår hukommelse. Bildet av gutten i Warszawa-gettoen er et slikt bilde.

Ved 70-årsdagen for frigjøringen av Auschwitz må spørsmålet stilles om igjen om igjen: Hvorfor denne umenneskelighet midt i Europa? Vet vi noe om de enkeltmennesker som sto bak nedslaktingen — deres bakgrunn, tanker og personlighet?

Vi kjenner alle dette bildet. Den lille gutten — han er vel omtrent ti år gammel — rekker hendene i været i redsel. Ansiktet utstråler fortvilelse. Han er sammen med sin familie. Bak han står en uttrykksløs SS-mann med sin hjelm og sin maskinpistol, halvt rettet skyteklar mot ofrene: Josef Blösche.
Om noe bilde er ikonisk og fanger inn nazismens ufattelige drapsmaskineri, så er det dette.

Bildet er hentet fra en s.k. «opprenskningsaksjon» i Warszawa-gettoen. Det dreier seg om den andre bølgen i serien av likvideringer av hele dette jødiske området, iverksatt 21. januar 1943 av SS-general Jürgen Stroop. Aksjonen var ment som en hyllest til SS-sjefen Heinrich Himmler. Han hadde satt utrydding av «partisaner» høyt på sin egen dagsorden. Selve bildet stammer fra mai 1943.

Den hjelpeløse familien drives som kveg mot oppsamlings-stasjonen nord i gettoen — til det nazistene kalte i sitt pseudospråk «umsiedlung», omplassering. I virkeligheten var de på vei til gassdøden i tilintetgjøringsleiren Treblinka. Der ble menneskene fra kuvognene lesset direkte inn i gasskamrene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Deportasjonene fra gettoen startet 22. juli 1942. Daglig gikk det fra da av kuvogner med mellom 6 og 7000 mennesker til Treblinka. Stroop fikk hovedansvaret for å slå ned opprøret i gettoen. Tre dager hadde han satt av til oppdraget.

Men jødiske partisaner slo SS-troppene tilbake — fra hustak, kjellere, gaterom og undergrunnen. Historien om Warszawa-gettoen er en av den annen verdenskrigs dystreste og samtidig mest heroiske historier. Josef Blösche var med på alt. Hvorfor?

Da utslettingen av gettoen startet var 56 000 jøder trengt sammen der. De holdt ut til midten av mai. Da var 300 tyskere drept og 1000 såret. 23. april beklaget Stroop seg i sin dagbok over jødenes «sluhet»: Levende jøder gjemte seg i likvognene på vei ut for å slippe unna. Stroop undret seg over jødenes dødsforakt. De sprang heller inn i flammene enn å overgi seg til SS, ofte etter å ha skutt noen tyskere og vist dem fingeren i forakt.

25. april hadde Stroop tatt 25 000 til fange. 16 mai rapporterte han han til sin dagbok at 14 00 jøder enten var drept eller sendt til Treblinka, nye 42 000 til leire i Lublin. Et ukjent antall jøder lå igjen i ruinene.

Takket være historikerne Heribert Schwan og Helgard Heindrichs vet vi nå alt om denne morderen. (Der SS Mann. Leben und Sterben eines Mörders. München: Knaur Verlag 2005.) Han var Josef Bösche, kelner fra Sudetland, født 1912, henrettet i Leipzig 29. juli 1969 av Ministeriet for Statssikkerhet i DDR. Anklage: Krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeligheten i henhold til § 6, ledd B i statuttene til Krigsforbryterdomstolen i Nürnberg 1946- 8.

11. januar 1969 ble Blösche arrestert i landsbyen Menteroda i Thüringen i DDR. Han hadde da levd mer enn 20 år uten å bli gjenkjent og var gift og far til en sønn og en datter. En arbeidsulykke hadde deformert hans ansikt; det kan forklare hvorfor han ikke ble gjenkjent tidligere.

Hvem var han så? En enkel gutt som vokste opp i landsbyen Friedland i Sudetland. Etter Versailles ble området del av den nye tsjekkoslovakiske republikken. Josef var sistefødte i en familie av mor og far og to søsken, ei jente og en gutt. Søster Berta avga senere vitnesbyrd om Josef og kalte han «engasjert» og «spøkefull».

Josefs livsløp bærer en viss likhet med Adolf Eichmanns første år. Begge var skoletapere. Josef fullførte ikke 7. klasse, og faren satte han etter hvert i kelnerlære. Josef skulle overta familiens vertshus. Innimellom var Josef landarbeider på jordene til familien. Hans nære familiebånd synes å være preget av omsorg og varme. Normalitet.

Faren ble tidlig med i sudet-tyske motstandsorganisasjoner. Her fikk også Josef sine første inntrykk. Kaféen ble et samlingssted for politisk opposisjon mot den tsjekkiske staten. Josef viste tidlig mangel på initiativ, heter det; var konform og underordnet seg farens bud. Men han er ikke så passiv at han meldte seg helt ut.

For han blir med i «Deutsche Nationale Jugend», det sudet-tyske nazipartiets ungdomsavdeling. Som i Eichmanns tilfelle blir denne speideraktige organisasjonen med utflukter, leirbål og kameraderi et hjem for Josef. Gradvis blir han aktiv i Konrad Heinlens bevegelse for å bringe Sudetland «Heim ins Reich».

Etter at tyske tropper underlegger seg Böhmen Mähren i 1938 innrulleres han i SS uten å gjøre seg bemerket på noen etterprøvbar måte. Samme linje tegnes av Eichmanns tidlige tid: Unge menn i drift som fanges inn av nazistiske organisasjoner.Her drilles Josef i nazismens fiendebilder: den stortyske nasjonalismen, jødehatet, mannsdyrkelsen, voldsbeundringen.

Fra Warszawa, i august 1941, går Josefs karrierevei til Einsatzkommando B, hvis kommando-område strekker seg fra Smolensk til Moskvas forsteder. Her blir Blösche delaktig i massedrap på jøder, sigøynere, krigsfanger og politiske kommissarer i Den røde hær. Fra angrepet på Sovjetunionen til tyskerne ble drevet på defensiven våren 1943 drepte disse Einsatzkommandoene 1,25 millioner jøder og hundretusener av andre russere, krigsfanger og offiserer.

Josef blir med i ekskekveringsgrupper som går inn i landsbyene. Det første drapet byr på motstand, men så rutiniseres det hele. Han ser han ikke blir straffet. Tvert om blir han belønnet for sin brutalitet, og det oppstår innen mannsforbundet nærmest en konkurranse om moralsk kulde og brutalitet.

En grunn til brutalisering er gruppepresset, frykten for å svikte sine kamerater. Menn som kan leve ut sine innerste drifter i et tettknyttet rase-ideologisk forbund. Jødene avhumaniseres av kollektiv fanatisme.

Vi vet nå at Blösche var en aktiv morder. Han var særlig god på å drepe småbarn i sengene der han fant dem i gettoen- og gravide kvinner. Han var også spesialist på å drepe jøder som ble drevet ut av brennende hus. Hans oppgave var å skape frykt ved sammen med andre SS-folk å patruljere gatene i gettoen og skyte folk på måfå. Under rettssaken i DDR fører aktoratet vitner som gjenkjente han.

Schwan og Heindrics går gjennom hele registeret av psykologiske grunner til at Blösche ble som han ble. Følte han seg krenket av sone SS-overordnede og kompenserte sin egen vanmakt og litenhetsfølelse ved å drepe uskyldige ofre? Har vi å gjøre med en liten mann som overoppfyller det han fortolker som sine overordnes ønsker for å vise sin berettigelse og sin lydighetsdybde? Føler Blösche seg berettiget til å drepe jøder fordi de er «riksfiender», et jødehat han er oppdratt til fra ungdommen i et konformt hjem der lesning av Der Stürmer og andre naziorganer definerte virkeligheten? Dreier det seg om en taper som gjennom SS får rom til å leve ut all sin hevngjerrighet, underlegenhetsfølelse og sine fortrengte behov og drifter?

Grunntonen i Blöschese forsvar i 1969 var at han gjorde det som var «forventet at ham». Han skulle vise seg å bli en kjærlig familiefar. En av «oss». Der var han også en som gjorde det som andre ventet av han. En ekstrem konformistisk type ute avstand til å vurdere moralnormer bortenfor det forventede? En som drev med strømmen inn i morderrollen og som hurtig overvant sitt lille forsvar? Følelsesfattig? En psykiater kaller han «sadist». Det gjør det lett for oss å skyve han utenfor vårt moralske univers.

Maktbegjær sier andre, og det synes å være en fellesoppfatning hos dem som undersøkte han i DDR. En ødelagt selvoppfatning som skrek etter overkompensasjon.

Det er usikkert hvor langt slike sjablonger tar oss i forståelse av Blösche. Å vokse opp i et ekstrem-nasjonalistisk Sudetland og bli oppfôret med nazilitteratur fra ungdommen, gir én nøkkel. Antisemittismen ble innlært, hverdagsliggjort, stigmaet ved mord nøytralisert.

Å ha begrensede tankemessig ressurser til å vurdere andre normer enn omgivelsenes, er en annen innfallsport (men det var flust med høyt begavede nazister; utdanning er ingen vaksine mot ekstremisme og hat, ofte tvert om).

Hannah Arendt gjorde seg verdensberømt ved å kalle Adolf Eichmanns ondskap «banal». Antakelig verdens mest misforståtte uttrykk. En bestanddel i begrepet «banal ondskap» hos henne er Eichmanns påståtte mangel på forestillingsevne; han var ute av stand til «å tenke», dvs. forstå hva han var med på (det er i seg selv også antakelig feil). Kjernen i begrepet hos Arendt er at det er et misforhold mellom mannen Eichmann, hans ubetydelighet, fraværet av ideologisk overbevisning og hans tilsynelatende mangel på personlig «ondskap»- og hans handlinger.

Den store forskjellen fra Eichmann til Blösche er at Blösche drepte personlig, ansikt til ansikt, og synes drevet av en nazi-overbevisning som gjorde drap «naturlig». Det ga han også en slags ro i sinnet etter de første skudd. Her er det mer et samsvar mellom mannen og handlingene. Verken mannen eller handlingene kan sies å være banale?

Eichmanns yndlingsuttrykk var «anstendig»; han ville ikke ha anklager om personlige mord sittende på seg. Det gikk ut over hans ære. For ofrene gjorde ikke slike finurlige nyanser noen forskjell.