St. Germain

Jazzinfluerte musikere mot maskinpulsens mester.

BERGEN (Dagbladet): Nøyaktig hva Ludovic Navarre foretar seg med sine maskiner og tangenter i skyggen bak på scenen, er ikke godt å si. Men franskmannen er St. Germain, den franske klubb/house-suksessen som det legendariske amerikanske jazzplateselskapet Blue Note nå satser tungt på. Og selv om Navarre var den suverent minst synlige da de sju på scenen bød opp til dans i bergensnatta, var det han som bokstavelig talt satte pulsen, ofte et metronomisk, dundrende 120-slag-i-minuttet-beat som hørtes ut som en militærtropp i ilmarsj på et tregulv. På, mot og rundt dette gjorde habile musikere - keyboard, tenorsax, trompet, elgitar, trommer, perkusjon - en sympatisk, jazzinfluert jobb ut av repeterende fraser og figurer i et musikalsk brygg som i perioder swingte kraftig, men minst like ofte ble en slags triksefiks liring av et ikke altfor overveldende innhold.

Men det funker til sitt bruk, noe et entusiastisk, smådansende publikum ga høylytt uttrykk for.

Selv må jeg vedgå en viss kjedsomhet, og tok meg i å savne det desperate trøkket fra Ornette Colemans dobbeltkvartett, sårheten i Miles' 80-tallsjazzfunk - alt sånt som graver litt dybde i uttrykket. Men kanskje er det å forlange urettferdig mye av noe som i bunn og grunn er dansemusikk, utpønsket og omhyggelig regissert for en hardere, mer hektisk tid. 10000 nordmenn har kjøpt St. Germains nyeste CD, EMI/Blue Note antar at ytterligere 15000 vil følge eksempelet - Navarre & co. har så åpenbart truffet en tone.