St. Hallvard - Oslos skytshelgen

Kanskje trenger vi et annet forbilde for Oslo enn Hallvard i tiden fremover, og kanskje passer det bedre med «helgenkongen» Håkon den 5. Magnusson?

15. mai hvert år feirer mange Oslo-borgere St. Hallvards dag. Det man feirer er imidlertid ikke hans fødselsdag, men hans dødsdag, 15. mai 1043. Som for enhver annen helgenmartyr representerer den dag døden inntrådte, vedkommendes nye fødselsdag. Oslos helgen er som brorparten av dens innbyggere en «innflytter» til byen. Slik sett er han på mange måter en passende skytshelgen for borgerne her innerst i Viken, selv om han var død og skrinlagt ved ankomsten. Hvem var så St. Hallvard? Han skal ha vært sønn av Vebjørn og Thorny og vokste opp på gården Huseby i Lier, ikke langt fra Drammen. På morssiden skal Hallvard ifølge legenden ha vært i slekt med Olav Haraldsson, mer kjent som St. Olav. Som sin far ble Hallvard tidlig engasjert i handelsvirksomhet. Kremmeryrket virker umiddelbart uforenlig med de dyder man forbinder med en potensiell helgen. Legenden forteller oss imidlertid at Hallvard i ung alder laget seg to ulike vekter. Dette gjorde nok også andre kjøpmenn i middelalderen, men med en noe annen hensikt enn ham. For Hallvard var poenget at han ved kjøp og salg kunne betale minst til seg selv og mest til sin neste. Som alle andre helgener fremstilles Hallvard med en rekke Kristus-liknende kvaliteter, men det er hans nestekjærlige og uegennyttige fremferd som betones. Han døde i ung alder, fordi han forsøkte å beskytte en gravid kvinne som urettmessig var beskyldt for tyveri. Hallvard ble drept med pilskudd og senket i Drammensfjorden bundet med vidjekvister fast til en sten. Det ble oppfattet som et mirakel at han på tross av den tunge ballasten rundt halsen fløt opp igjen fra bunnen ikke lenge etter drapet. # Gradvis ryktes det ut over hjembygdens grenser at folk som besøkte hans grav oppnådde bedre helbred. Da Oslo-bispen skulle innvie Kristkirken (Hallvardskatedralen) i første halvdel av 1100-tallet, trengte man relikvier til innvielsen, og Hallvard ble ansett som en passende regional kandidat. Hallvard ble flyttet fra sin opprinnelige grav, skrinlagt og skrinet ble deretter satt opp over høyaltret. Skrinet med Hallvards relikvier skal ha befunnet seg i katedralen frem til november år 1532. Dets videre skjebne kjenner vi ikke. Denne skjebne delte Hallvard med landets øvrige helgener.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den mest kjente avbildningen av St. Hallvard er gjengitt på Oslo bys segl fra 1300-tallet. Det er dette seglet som senere ble utgangspunktet for utformingen av Oslo bys våpen. På det opprinnelige seglet sitter Hallvard på en trone med armlener utformet som to løver, bærende på to av sine helgenattributter, møllestenen og pilene. Nedenfor tronen ser man en skikkelse i en halvt liggende, noe forvridd stilling. Langs kantene av seglet står teksten: CIVIBUS HOC SIGNUM MANET OSLOIE QUE SIGILLUM - «Dette er Oslo-borgernes tegn og segl». Ingen av tekstoverleveringene fra middelalderen oppgir noe annet enn at St. Hallvard ble senket i fjorden med en sten. At dette ene attributtet er gjengitt som en møllesten i seglet og senere i byvåpenet, skyldes trolig innflytelse fra legenden om biskop Quirinius fra Sissek i Kroatia, som ble druknet med en møllesten i floden Sabarin i år 309. Han ble i middelalderen ofte avbildet i tyske kirker med nettopp dette attributtet. I forbindelse med anleggelsen av den nye byen bak Akershus festning i 1634, trengte man et nytt byvåpen. Man tok utgangspunkt i det gamle seglet, men endret skikkelsen på tronen til en kvinne utstyrt med tre piler. Istedenfor møllesten ble hun forsynt med en slange som biter seg selv i halen. Under hennes føtter lå en soldat i full rustning. På grunn av denne endringen gikk Hallvards-motivet for en tid i glemmeboken. Først da man frem mot slutten av 1800-tallet fikk behov for å lage en nytegning av byvåpenet, ønsket man å vende tilbake til det opprinnelige helgenmotivet fra middelalderen. Den daværende riksarkivar, Huitfeldt-Kaas, tolket figuren nedenfor tronen som den kvinnen Hallvard ifølge legenden forsøkte å redde, og laget dermed malen for utformingen av Oslo bys segl slik som vi har det i dag. Flere kunsthistorikere, blant dem Bergendahl Hohler, har påpekt at denne avgjørelsen i sin tid var svært dårlig begrunnet. Ved nærmere studier av 1300-tallsseglet har det vist seg at skikkelsen ved helgenens føtter ikke er en kvinne, men derimot en kriger i brynje og våpenskjorte. Han er fremstilt hvilende, med hodet i den ene hånden og bena i kryss over hverandre. Det som egentlig fremstilles er et tradisjonelt bilde fra middelalderen, som igjen bygger på et eldgammelt orientalsk herskermotiv: «seierherren som tramper på den overvunne». Figuren under Hallvards føtter kan tolkes som «den beseirede voldsmakt». Kvinnen under Hallvards føtter i dagens byvåpen er slik sett totalt malplassert. Det hadde kanskje vært på sin plass at kommunen nå i jubileumsåret foretok den lenge etterlengtede korrigeringen av byvåpenets utseende.

På tross av at majoriteten av hovedstadens befolkning ikke har noen formell tilknytning til den katolske kirken, trenger byen mer enn noen gang en skytshelgen. Selv om man i forkant av byjubileet har dokumentert at byens borgere faktisk er stolte av byen, er det langt frem til at Oslo oppfattes som hovedstad for hele landets befolkning. Så lenge man på Stortinget ikke tør ta et oppgjør med en forfeilet distriktspolitikk, vil Oslo fremstå som en uferdig forvokst småby med hovedstadspotensialer. Kanskje trenger vi likevel et annet forbilde for Oslo enn Hallvard i tiden fremover?

En annen «helgen» som ble gravlagt og senere også skrinlagt i Oslo, var Håkon den 5. Magnusson (1299- 1319). Han ble beatifisert så sent som i 1521 av pave Leo X på bakgrunn av en søknad fra den daværende dansk-norske kongen Christian II. Ved beatifisering gies det vanligvis tillatelse til alt det som tilkommer en helgen, bortsett fra at kulten rundt vedkommende er begrenset til den kirken hvor han er gravlagt. Det ble faktisk gitt tillatelse fra paven til å foreta skrinlegging av hellig Håkon på et eget alter i Mariakirken. Presteskapet fikk også tillatelse til å holde messe for ham, helligholde hans dødsdag og ellers utføre det meste av det som knyttes til en regulær helgenkult.

Håkon var en driftig konge med visjoner om å skape en livskraftig by. Det var han som fikk oppført den store Mariakirken i tegl og trolig også kongsgården på Sørenga. Mens han regjerte, ble også de eldste deler av befestningen på Akerneset bygget. Håkon er den første norske konge som ble kronet i Oslo, og det var i hans regjeringstid at byen ble Norges hovedstad. Oslo ble under ham sete for et fast kanselli, og det ble opprettet et riksarkiv her. Han bestemte at innehaveren av presteembetet ved Mariakirken i Oslo for all fremtid skulle ha rang av kansler. Det er ikke mye ved Håkons liv som formelt sett skulle tilsi at han var et «helgenemne», men han var fremsynt nok til å sikre seg et godt ettermæle hos byens befolkning, ved at han i testamentet ga påbud om at hans dødsdag, 8. mai 1319, skulle feires med at det ble gitt almisser og mat til de fattige i byen. Kanskje denne «helgenkongen» ville passe bedre enn Hallvard som forbilde for Oslo? Og da særlig for dem som lenge har arbeidet for å vitalisere de områdene av byen som strekker seg fra den nye operaen og bort til middelalderparken og det kommende kulturhistoriske museet i Gamle Oslo.