St. Thomas-aften

St. Thomas er så lo-fi at selv CD-spilleren hans låter skranglete.

THOMAS HANSEN (25) og bandet hans sitter i Thomas\' nyinnkjøpte, men ikke spesielt nye turnébil. Helgenen kjører selv, de tre andre bandmedlemmene har øl.

St. Thomas & The Magic Club er på vei fra Oslo til spillejobb i Kongsvinger. De har hørt på, kommentert, sunget og skrålet til en umikset versjon av det nye St. Thomas-albumet «I\'m Coming Home», som kommer i august. Nå passerer de Vormsund, og trommis og Café Mono-sjef Runar Eggesvik (26) får øye på en stor Rune Rudberg-plakat: Norsk populærmusikks førsteelsker skal spille på «Tændis» - puben til Tande-P.

- Får du én hitlåt, Thomas, så vil de huske deg for alltid! knegger han.

De fire musikantene husker så altfor godt. Allsang er uungåelig.

DEN NYE ST. THOMAS-SINGELEN «Cornerman» er kanskje ikke den nye «Ut mot havet», men med sitt utilslørte Neil Young/«Heart of Gold»-preg, er det like fullt en hitlåt, i hvert fall etter norsk undergrunnsstandard. Flust av femmere på terningen, A-lista på Petre og plass på VG-lista er sterk kost for en artist som selv omtaler sitt debutalbum - fjorårets «Mysterious Walks» - som «psyko-lo-fi».

- Den nye plata er mer behagelig å høre på, mer harmonisk. Det er ikke de susegreiene som noen får vondt i ørene av, forklarer Thomas mens han venter på å møte sine svorne tilhengere i Kongsvinger for tredje gang på under et halvt år.

Han har jobbet aktivt med helgenstatusen det siste året; Europaturné sammen med Ai Phoenix og sporadiske helgeturneer her hjemme. I går spilte han på Roskilde, og neste fredag står han på scenen på Quartfestivalen.

- Jeg har forhåpninger om at det skal ta av litt nå, innrømmer han.

- Det overrasket meg at det gikk så bra med den første plata. Men nå er forventingene der. Og da kan jeg bli skuffa. Det er det som er det skumle.

PÅ KONSERT KAN DET svinge voldsomt av St. Thomas. Både musikalsk og følelsesmessig. I Italia fant han seg ikke i uinteresserte publikummere og gikk av scenen. Og den i utgangspunktet sjarmerende skranglingen kan av og til bli ganske usjarmerende når rock\'n\'roll-livet tar overhånd på scenen.

- Jeg sparket vel egentlig det forrige bandet etter et par mislykkede konserter. Det var altfor hard festing. Rytmen var ikke til stede, mener Thomas.

- Det blir som hvis jeg liker et band og betaler penger for å se det, så er det ikke kult hvis frontfiguren mister gitaren i bakken fordi han er full. Jeg blir flau når jeg må face folk når jeg eller vi er dårlige.

Konserten i Kongsvinger foran nærmere 100 fans går fint slik sett. Thomas mister ikke gitaren i bakken, og bandet skrangler med presis omtrentelighet. Det svinger, i positiv forstand, selv om felespiller Eivind Schou (20) allerede før konserten utviser imponerende mediehåndtering og ber FREDAG innstendig om «å bli beskyttet mot seg selv». Bassist Fredrik Rosland (24) ber innstendig om å få spille trekkspill.

DET ER EN BISARR konsertopplevelse. St. Thomas er i god form. I ren begeistring sparker han til et ølglass mens han danser rundt på scenen til «Invitation» fra «Mysterious Walks» og den ferske «Cornerman». Bak på scenen, på en stol, står en medbrakt CD-spiller, som blir brukt til å avspille fra før klargjort musikk. Mange band gjør dette, men få gjør det på denne måten.

Dette er så tekno det kan bli for en selvutnevnt psyko-lo-fi\'er: Når Thomas hopper og danser rundt på scenen, begynner CD-spilleren å hoppe. Thomas prøver på nytt og på nytt. Til slutt gir han opp og henger på seg gitaren igjen, og spiller en av sine saktmodige viser helt uten teknologisk bistand.

- Jeg er nok blitt proffere livemessig, konkluderer han ironisk.

- Men jeg er ikke utlært ennå. Hehe.