St. Vincent

Indieprinsessen som lot seg målbinde.

CD: Du tar en underskjønn, diskret sminket pike med myke krøller, gir henne en gitar, dypper henne i Polyphonic Spree, sender henne en runde med Sufjan Stevens før du lar henne fylle sin egen cd med sin fantastiske vokal og drevne gitar- og tangentspill. Da har du ikke bare ei plate med St. Vincent, eller Annie Clark som hun heter, du har også en ganske grei hype og et kjernepublikum i boks. Multiinstrumentalisten St. Vincent leker seg her, i oppfølgeren til den kritikerroste (og forbigåtte) «Marry Me», med å sette den klokkerene vokalen opp mot sonisk, bråkete fuzz. Det er en god idé, men pompøse arrangement, rampete refreng og nydelige koringer er ikke nok til å dekke over at St. Vincent var tom for låter før halvveis – og måtte fylle resten av sin tilmålte tid med fin, forglemmelig lyd.