Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

- Stå på, Kjell Magne

Sentrumsregjeringens mor Anne Enger Lahnstein nyter livet, og har gjort seg ferdig med politikken. Til Kjell Magne Bondevik, som teller på knappene, sier hun: - Ta en ny stortingsperiode.

- Jeg registrerer at Kjell Magne er i tvil om han skal ta en periode til på Stortinget. Det skjønner jeg. Han har jo sittet der lenge. Men hans rolle for sentrumsalternativet kan neppe overvurderes. Og en regjering springer jo ut av Stortinget. Så jeg synes han må delta i valgkampen som stortingskandidat. Det vil i alle fall være mitt råd, sier Anne Enger Lahnstein til Dagbladet. Så har nei- og sentrumsdronningen talt, og så får han det neppe lettere der han går, Kjell Magne Bondevik, og tviler mellom plikt og lyst: ansvaret for å fronte et regjeringsalternativ med full kraft på den ene siden, lysten til å gjøre noe annet etter en mannsalder på Stortinget på den andre. Men Anne gjør seg gradvis ferdig med politikken. Det gjør hun ved å skrive bok. Hun nyter livet og friheten til å disponere tida selv. - Etter å ha stått opp klokka fem om morgenen i lang tid er det hardt å legge om, men det går. Det går! skøyer hun frydefullt over et glass pils på en av Oslos utekafeer. - Kan jeg ta et bilde mens du drikker pils? spør fotografen. - Ja, det er bare koselig, jeg er ikke redd for å miste velgere på det, jeg skal ikke gjenvelges, svarer Anne. Hun har dessuten lånt bort bilen.

HUN SLITER IKKE med noen abstinens etter å ha vært i politikkens absolutte sentrum i en årrekke. - Det har vært en ganske stor overgang, men det har gått fint. Det var jo gjennomtenkt. Jeg hadde det privilegiet å bestemme selv når jeg skulle slutte. Jeg har lagt om og nyter livet. Jeg følger mine egne tanker og impulser og har det kjempebra, forteller Anne. Solbrillene er utslag av Garbo-syndromet, fleiper hun. Men øyebetennelsene som stadig kommer igjen, var ikke noe hun hadde regnet med. - Jeg går ikke med solbriller for moro skyld. Da jeg ble sykemeldt etter jul, følte jeg meg noe utenfor. Det var trasig. Men dette er noe det går an å behandle. Det må jeg ta, jeg har bra helse ellers, slår Anne fast. Hun har vært på festspill i Harstad og på jazzfestival i Molde. Ellers ferierer hun hjemme i Oslo. Og hun har så smått begynt å skrive bok. - Jeg har ikke funnet formen ennå, jeg er kommet veldig kort. Men det blir vel en slags erindringsbok, sier Anne. Hun hadde møte med forlaget Aschehoug i går. Nå går hun gjennom avisutklipp fra et langt politisk liv og egne dagboksnotater. - De notatene egner seg ikke for offentligheten, men får meg til å huske stemningen rundt saker, forteller hun. Hun liker å skrive. - Jeg merker at jeg blir mentalt opptatt av prosessen. Jeg tror det er ganske sunt å skrive. Jeg har vært gjennom mye tøft som må bearbeides. Mye har skjedd så fort at jeg ikke har hatt tid til å bearbeide det følelsesmessig, sier Anne. Da hun gikk av som kulturminister og i praksis ut av toppolitikken, omtalte sågar politiske motstandere henne som en av de mest markante og dyktige politikere på nittitallet.

HENNES NAVN er uløselig knyttet til Norges EU-nei, sentrumsprosjektet, utnevnelsen av Oslo-biskop og beslutningen om bygging av opera. - Den rikeste og mest spennende tida er tida i regjering. Jeg løp fra det ene departementet til det andre, samtidig som jeg var Sp-leder. Folk stilte opp, ikke minst embetsverket. Det var krevende, men kjempeartig. Men det var et veldig stort ansvar, sier Anne. Med ro og autoritet ledet hun regjeringen under Kjell Magne Bondeviks sykefravær. - Det var en dramatisk situasjon for regjeringen. Oljeprisen var på under ti dollar fatet, renta var på vei til værs, vi skulle stramme inn åtte milliarder samtidig som vi skulle innføre reformer. Men det var spennende. Jeg er sterk når det gjelder, og jeg følte at kollegiet ville greie det, sier Anne.

ETT PUNKT er hun sår på, når hun nå går gjennom tida som stedfortredende statsminister. - I ettertid har jeg tenkt over at kulturministerens stol sto tom under budsjettprosessen. Det tøffeste er kanskje at jeg ikke fikk gjort nok der. Det ble et ålreit budsjett, det er ikke det. Men budsjettprosessen er alles kamp mot alle. En må ha vært med for å skjønne det. Derfor sitter den følelsen igjen, at den stolen sto tom, sier Anne ettertenksomt. - Men, operaen er på plass. Og det trengte man en erfaren politiker for å få til, fastslår hun fornøyd. - Vil du som Erik Solheim karakterisere dine politiske med- og motspillere i boka? - Jeg har ikke noe slikt mønster for min bok. Jeg tror det er viktig at jeg finner min form. Men ingen skal grue seg for det jeg skriver. Det er ingen kjøpeplikt heller. Men jeg håper det kan bli noe som pirrer litt. Og kanskje blir det noe nytt. Vi får se.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media