Stabeisen Nielsen

Det er vanskelig å forestille seg Amaldus Nielsen som en opprører mot konvensjonene, og posthumt står signaturen synonymt med idylliske utsyn og solfylte sørlandsskildringer.

I sin studietid lot han seg imidlertid ikke dressere av læresetningene fra Düsseldorf-akademiet, og denne steilheten harmonerer dårlig med hans ensidige ettermæle som den bløde kyststribes kunstner.

  • Dette gjør Tone Klev Furnes oss oppmerksom på i den nye biografien «Amaldus Nielsen - kystens maler» (Andresen & Butenschøn), og viser her til det lille maleriet «Det forhugne Træet - selvportræt, et Livsbillede af meg selv» fra 1973. Motivet viser et ungt eiketre som reiser seg trassig fra steinrik grunn, og Klev Furnes setter her det symbolsk ladde sujettet inn i en romantisk tradisjon som i norsk kunsthistorie fikk sitt «urbilde» gjennom I.C. Dahls «Bjerk i storm» fra 1849. Men der hvor Dahl omformet Norges natur til «Stolte Situationer», ble Nielsen den konsekvente naturalisten.
  • Trolig representerte Dahls engelske samtidige, John Constable, et mer nærliggende forbilde for Nielsens maleriske utvikling. Ikke minst fordi briten vektla sine store skisser så sterkt, og var en ihuga utendørsmaler som blant annet brukte akvarellskrinet om bord i båter på Themsen. Selv skulle Nielsen følge hans eksempel under en sjøreise fra Stavanger til Cadiz i 1860, hvor nordmannen «betalte billetten» gjennom å forsyne skipperen med små skutebilder i olje på papp.
  • Amaldus Nielsen fikk også støtte for sine naturalistiske ambisjoner fra Olaf Isaachsen, setesdølen som hadde vært elev av de franske, radikale og realistiske kunstnerne Gustave Courbet og Thomas Couture. Videre var, som Klev Furnes skriver, studietida hos Hans Gude i Karlsruhe av større betydning for hans friluftsmaleri, enn den han selv seinere tilskrev læreren. Men en slik reduserende retusjering har sikkert sammenheng med Nielsens ønske om å profilere sitt eget og egenartete selvbilde.
  • Hans posisjon ble etter hvert og vedvarende den folkekjære kunstner på hjemmebane, og boka gjengir et fantastisk foto hvor han som 93-åring står og retter en detalj på et av maleriene som inngikk i den retrospektive utstillingen i 1931. Det skjedde dagen etter åpningen, for Amaldus Nielsen var og forble en sta «loner» i det hjemlige kunstliv.