Stadig på landeveien

Fransk-kanadisk roman i rastløs Kerouac-tradisjon

BOK: Det nye småforlaget Lille Måne har ambisjoner om å fange mannlige lesere. Til en serie av skjønnlitterære utgivelser er romanen «Mot medvind» valgt som første bok. Ingen dårlig idé.

Den unge fransk-kanadiske forfatteren Guillaume Vigneault er sønn av en av Canadas mest kjente poeter, Gilles Vigneault. Selv skriver han prosa; «Mot medvind» er hans andre roman. Den befinner seg i en bred tradisjon - landeveisromantikken. Vi skal ikke tøye linjene til Jack Kerouacs «On The Road» for langt, selv om hovedpersonen heter Jack. Egentlig er han døpt Jacques, men han krysser raskt grensa i sør og beveger seg langs de oppmerkede løypene kalt US highways.

Jack flykter fra et forhold som er slutt. Med på turen har han en lettere manisk fyllik av en svoger, Tristan, som er broren til den tapte kjærligheten. Med på lasset kommer etter hvert også en spansk student kalt Nuna. Et haltende trekantforhold oppstår; med heftig sex mellom Tristan og Nuna og lange blikk og sjakkpartier mellom Jack og Nuna.

Men egentlig handler romanen mest om demonene som er blindpassasjerer i Jacks Buick på vei sørover. De skulle ha vært innelåst i en flyhangar, der Jacks gamle Cessna står med brukket vinge. Gradvis kommer det fram at et flykræsj var årsak til bruddet med Monica. Hun ble hardt skadet, han sønderrevet av skyldfølelse.

Det fine med den ellers nokså tradisjonelle romanen er at Vigneault skaper en hovedperson leseren får sympati for. Jack er rett og slett en ålreit fyr selv når han sparker sjakkbrettet over ende og fornekter troen på «tilgivelse, på julenissen, på demokratiet i Vesten...Å tilgi, det er...det er noe jævla tull.»

Språket er enkelt, til tider banalt, men Vigneault avslører et bevisst forhold til det. Han lar Jack møte en dame fra Beat-generasjon, en 60-årig kunsthistoriker og forfatter som nå lever av å skrive lykkønskninger til Hallmark-kort; «God bedring», «Når to blir tre» og slike ferdigtygde hilsener som er trykt i kortene. Hun kaller det antilitteratur, og gir en inngående beskrivelse av hvorledes man skriver når man ikke har tilgang på referanser og må bruke arketypen i stedet.

Amerika-reisen i Buick går via Montreal til Maine, Florida, Louisiana og tilbake til Canada via New York. Men veikartet handler mest om finne tilbake til seg selv. Det er sympatisk fortalt i et ungt språk og i en god oversettelse.

Jo da, menn kan lese dette.