Stadig svær i kjeften

Morsom, men litt ufokusert dokumentar om verdens mest berømte pornofilm.

Et festlig og heseblesende oppgjør med amerikansk puritanisme og konservatisme.

FILM: «I dag virker filmen mer latterlig enn komisk, men kan nytes under mottoet it\'s so corny, it\'s cool, » skriver Kjetil Rolness om «Deep Throat» i boka «Sex, løgn og videofilm». Pornofilmen med Linda Lovelace var utvilsomt en sensasjon da den kom i 1972. Men var det en kulturell milepæl i historisk forstand?

Filmskaperne bak dokumentaren «Inside Deep Throat», Fenton Bailey og Randy Barbato, feirer denne pornofilmen med en saklighet som minner om Michael Moores entusiasme. De bobler av smittende overdrivelser og kjappe konklusjoner.

Mannlig fantasi

Slik sett er «Inside Deep Throat» blitt et festlig oppgjør med amerikansk puritanisme og konservatisme, fortalt i heseblesende, moderne filmspråk der lynkjappe intervjuer kryssklippes med pornosnutter og nasale innslag fra datidas nyhetssendinger. Men som historisk gjennomgang av pornografiens rolle i vestlig kultur holder den ikke helt, for å si det mildt.

Den underliggende påstanden om at «Deep Throat» revolusjonerte kvinners seksualliv er noen tommer for drøy.For dem som er nye i klassen: «Deep Throat» er pornofilmen der Linda Lovelace briljerer som «sverdsluker», fordi hun har sin klitoris der andre har mandler i halsen. Som Erica Jong helt presist påpeker i dokumentaren, er «Deep Throat» et mannlig selvbedrag om at kvinner foretrekker å ha penis i munnen framfor der du vet.

Men det som skilte «Deep Throat» fra de gjengse filmene for «gamle griser med frakk over fanget» på pornokinoene rundt Times Square i 1972, var at filmen ble hypet til et mainstream-fenomen. Gutta kunne ta med kjæresten på sexkino, gamle damer hyllet liberalismen og Hollywood-fiffen forsvarte ytringsfriheten da retten ville forby filmen.

Mafiapenger

Dokumentaren beveger seg mye på «Deep Throat»-regissør Gerard Damianos premisser. Han forteller om sin fortid som frisør med intuisjon for kvinners lyster, noe som fikk ham inn i pornoindustrien. «Deep Throat» ble historisk, ettersom filmen kostet 25 000 dollar å lage, ble spilt inn på seks dager, og innbrakte mer enn 600 millioner dollar. Damiano er ingen rik mann i dag, men dokumentaren tar med harelabb på omstendighetene rundt dette.

Det er en svakhet ved «Inside Deep Throat» at den hopper så lett rundt mafiaforbindelsene. Her gjøres ingen forsøk på å nærme seg noen i nærheten av Colombo-klanen som var tungt inne i datidas amerikanske pornoindustri og som finansierte «Deep Throat». Det antydes om kinoeiere som ble truet og billettpenger som ble hentet av skumle typer.

Blant intervjuobjektene er det mange kulturkommentatorer som Norman Mailer, Camille Paglia, Gore Vidal, Erica Jong osv.; folk som forsøker å sette «den første mainstream pornofilmen» inn i en kontekst. Like interessant er det å høre erindringene fra første linje i pornofronten, f.eks. fra den mannlige hovedrolleinnehaveren i «Deep Throat», Harry Reems. Ifølge Damiano fikk Reems ereksjon straks kamera begynte å gå. På den annen side var det Harry Reems som ble utpekt til syndebukk og idømt fengselsstraff da filmen ble dømt utuktig.

Tidsfenomen

«Inside»-filmen påpeker ironien i at president Nixon, som startet rettsforfølgelsen av «Deep Throat», selv ble offer for en annen «Deep Throat», oppkalt etter filmen. Men den unnlater å påpeke at president Clinton ufarliggjorde Linda Lovelace-metoden ved å hevde at fellatio ikke er sex. Tida går.Og tida er gått fra hovedpersonen, Linda f. Boreman. Hennes rolle som pornostjerne og antipornoaktivist blir altfor dårlig belyst i dokumentaren. Det skyldes at hun ikke kan bidra med sin versjon i retroperspektiv fordi hun døde i en bilulykke i 2002.