Foto: Stein Bjørge
Foto: Stein BjørgeVis mer

Stadig vanligere å si dansa, ikke danset

I Dagbladet brukes et språk med mange a-endinger. Men hvorfor det?

Meninger

Den klassen av svake verb som i skoleordlistene er oppført med -a eller -et i fortid (kastet/kasta, bebreidet/bebreida, forvaltet/forvalta), har svært mange medlemmer. Anslagsvis 80--90 prosent av de svake verbene hører hit. De utgjør den største verbklassen, det finnes mange eksempler i hvert eneste skriftstykke.

Nye verb som blir innlemmet i språket, slutter seg til denne store mønstergruppen. Allerede i 1917 ble -a i fortid av svake verb tillatt i rettskrivningen, og da nye skritt mot samnorsk skulle tas i 1930-årene, ble det lagt stor vekt på -a-formen: Den dagen a-formene beseiret -et-formene og ble eneform, «har grensa mellom bokmål og folkemål falle, da har vi i røynda berre eitt mål i landet», sa rettskrivningskomiteen bombastisk.

I 1940 fikk Oslo skolestyre lektor Sverre Engebrethsen til å forfatte en ordliste over 1938-rettskrivningens valgfrie former; her påpeker han i forordet  at «endinga -et ikke fins enten i nynorsken eller i folkemålet»; konklusjon var dermed klar: «Vi får greie oss uten den, og bruke endinga -a eller -te eller -de.» Altså skulle vi helst bruke (har) dansa — og til nød danste. For planleggerne var denne bøyningskategorien særdeles viktig: Hvis denne a-en ikke ble opptatt i bokmål, kunne man oppgi hele samnorskprosjektet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En hel del -a-former med «særnorsk» lydform ble obligatoriske i 1938; den som ville skrive normrett, måtte skrive  (har) bleikna, bogna, brotna, golva, kinna, kviskra, lauva, likna, tjukna, segla, sjukna, sokna til, trøtna, vakna o.fl. I min lesebok på folkeskolen stod former som kviskra, plystra osv., men slike a-former ble sjelden påtruffet utenfor skolens lese- og lærebøker.

Men i Tanums autoritative ordbok, 3. utgave 1961 het det at -a «bør foretrekkes i ord som delje, golve, høye, kinne, kjee, lauve, lee, loge, mjølke, raute, segle, smale, stanke, såte» - og lojale norsklærere gjorde sitt beste for å etterkomme en slik sterk anbefaling. (Parentetisk kan jeg tilføye at det i Tanum (1961) stod: «En del ord for tid bør ha a-form (helg, jul, natt, stund, tid, uke)». Men dette ble tatt bort i Tanum 4. utgave 1974.)

Da Norsk språknemnd forberedte en rettskrivningsrevisjon i 1950-årene, var samnorskideen ennå levende, og selv om mange av de obligatoriske a-verbene fra 1938 nå fikk -et som sidestilt alternativ, uttalte nemnda:

«Det er [...] ingen overdrivelse å si at tanken om våre to skriftmål skal kunne gå opp i en høyere enhet, står og faller med om bokmålet er i stand til å gå over til denne form.»

I dagens Språkrådsnorm  er det her som nær sagt overalt ellers valgfrihet: forvalta/forvaltet, bebreida/bebreidet, beseira/beseiret, berettiga/berettiget, beskuet/beskua, innvilga/innvilget, samla/samlet osv. Norsk eller unorsk lydform, valgfrihet skal råde uansett. Realiteten er at man har oppgitt forsøket på å regulere. På tross av at de verbale -a-formene har vært tillatt siden 1917, dukker de bare unntaksvis opp i skrift. Der har de -- især i normalprosa -- nemlig sterk stilvirkning (bærer preg av løssluppent talespråk), langt sterkere enn de substantiviske -a-formene (boka, tida osv.)

Men i dialektene over hele landet står de verbale -a-formene meget sterkt, og selv i etermedial, sakorientert informasjon gjør de seg gjeldende -- i  sterkere grad enn før. Noen sportsreportere I NRK bruker -a-formene nær sagt gjennomgående. NRK-journalistene Eva Nordlund, Sigrid Sollund, Anne Grosvold tyr gjerne til dem, men er ikke konsekvente, de vingler hit og dit. Det samme gjelder Anne Rimmen (samla/samlet, skuffa/skuffet, håpa/håpet, passa/passet på; jf. klokka/klokken).

Årets vinner av «Kringkastingssjefens språkpris», den markante Kari Bækken Larsen, bruker verbale -a-former uten hemninger eller stilistiske begrensninger. Dette er nytt. I takt med at en jovial, avslappet og kameratslig samværsform brer seg i hele samfunnet, er det løsnet betydelig på de konvensjonelle språknormer. Jeg har kalt det for «språk i skjorteermene».

Lik Dagbladet Meninger på Facebook