LÆRELYST: Lærelysten er medfødt. Det er de voksnes ansvar å se til at den ikke tar for mye skade underveis skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: NTB scanpix
LÆRELYST: Lærelysten er medfødt. Det er de voksnes ansvar å se til at den ikke tar for mye skade underveis skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: NTB scanpixVis mer

Skolepolitikk:

Stadige vurderinger og kritikk tar knekken på barns lyst til å lære

Skolebarna trenger lærere som er empatiske relasjonsbyggere, og som har tid til å bli godt nok kjent for å kunne forstå og hjelpe.

Meninger

Akt 1 – Metoden

Du sliter som alltid med å konsentrere deg og å sitte stille, og skjønner verken hva de ønsker av deg eller hvordan du skal få det til. Men du forstår at du ikke strekker til, det kjenner du i hele kroppen. Det gir deg mer uro.

Du vil ikke tape ansikt, så du finner på litt morsomme ting for å avlede. Frustrasjonen stiger, og når det ringer ut, får du som straff å gå ut etter de andre. «Konsekvens», sier læreren.

Barna løper ut. De kobler seg opp med venner og setter i gang leken. Etterpå kommer du. Du spør om du får være med. Nei, sier de, det er fullt. Du går. Noen tar lua di. Du havner i slåsskamp, men ingen ser.

Dere skal ha den ukentlige «samtalen». Læreren spør og noterer, om det du ikke fikser og det du ikke helt har begrep om. Hen sier det er dine «uvaner». Du hater det.

Akt 2 – Møtet

Denne kvelden er de foresatte innkalt til obligatorisk «storforeldremøte». Et nytt regime er blitt innført, uten at de er blitt informert i forkant.

Det kalles et møte, men det er én person som dikterer hvordan skole, SFO og foreldre skal agere og hva slags virkemidler som skal tas i bruk – det hele gjennomsyret av den drevne talerens eufemismer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nesoddtangen barneskole har hyret inn en privat aktør, GOD SKOLE Paul Viktor Wiker, som har alle svarene og ikke ønsker innspill. Filosofien som ligger til grunn, er at barnet som ikke mestrer skolens krav ikke VIL.

Mange av oss er av en annen oppfatning: Hvis barnet kunne, er det ingenting det heller ville enn å innfri de voksnes forventninger. Det å ikke mestre, er ikke en «uvane» (ett av GOD SKOLEs nyspråklige begreper).

Mange barn er helt normalt nevrologisk umodne på områder som skolen i dag legger til grunn at de behersker. Da blir det vanskeligheter. Straff og høytlesning har aldri hjulpet barn med lesevansker. På samme måte ivaretas heller ikke disse litt umodne ungene av tvang og straff. Likevel er det nettopp «konsekvens» det satses på.

Lærelysten er medfødt. Det er de voksnes ansvar å se til at den ikke tar for mye skade underveis.

GOD SKOLE gir barna ukentlige muntlige intervjuer/selvevalueringer de kaller «samtaler». Stadige vurderinger, kritikk og negativt fokus tar knekken på mange barns selvfølelse og lyst til å lære. Det er kontraproduktivt.

Virkemidlene stemmer lite overens med skolens kjerneverdier: «Raushet, Empati, Snakke med, Positiv kommunikasjon, Engasjement, Kvalitet, Toleranse – RESPEKT.»

Hva skjer? Hva vil vi med skolen? Hva slags voksne vil vi ha? Skal vi virkelig børste støvet av 100 år gammel autoritær pedagogikk? Undertegnedes bestefar Oskar Steinvik var på 30-tallet inspirert av Alexander Kiellands «Gift»:

«Jeg slapp å sitte på kateteret på vakt som en edderkopp ferdig til å slå ned på en eller annen synder. Ofte var vi så ivrige at vi snakka i munnen på hverandre. Og jeg lot dem få lov til det. For min erfaring er at det er ingen vanskelighet med å få barn til å tie. Den største vanskelighet er å få de til å snakke. Og har en først fått dem til å snakke uhemmet og fritt, da først er de mottakelige for det en har å si til dem. Derfor holder jeg meg på kateteret så lite som mulig særlig da i de minste klasser. Jeg prøver så langt råd er å bli å bli fortrolig og kamerat med dem. Derfor er det mange av mine skolebarn som sier du og tiltaler meg med fornavn, og det kan aldri falle meg inn å be om noe annet.»

Eksterne har økonomiske interesser i skolen. Ved å ønske målbarhet i alle ledd, muliggjør myndighetene denne utviklingen. Det viser en slags handlekraft fra skolens side, selv om resultatene uteblir, og elevene som trenger støtte sliter verre og blir ytterligere stigmatisert.

Det finnes andre metoder, alternativer som også respekterer det mennesket som er barn og som faller utenfor dagens grunnskoles stramt definerte A4.

Barna begynner på skolen med tillit til at de voksne har lagt til rette for dem. Men vi har ikke lagt til rette for alle. Skal vi gjøre det?

Det er vanskelig å snakke om skole. Foreldrene sitter på hver sin tue og ønsker verken å kritisere skolen, komme i konflikt med hverandre eller utlevere egne barn.

Lærerne på sin side skal være lojale mot ledelsen: Oppdraget er ikke å stille spørsmål, men å gjennomføre skolens opplegg – dette selv om verktøyet de får tildelt skulle komme i konflikt med lærerens egen metodefrihet.

Dermed blir de som er nærmest barna sittende stille i båten så lenge de greier. De viktigste stemmene blir ikke hørt. Barna som sliter med å mestre skolen, varsler kanskje foreldrene eller lærerne på sitt barnlige vis.

Andre gir opp, akkurat som vi voksne ofte gjør når det blir for vanskelig: Vi må ikke la barna gi opp, uansett hvor redde vi blir for konsekvensene av å tale deres sak.

Hvis myndighetene ønsker at elevene skal ha tillit til lærerne, bør de selv vise lærerne tillit, for eksempel gjennom en tillitsreform, som den representanter fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV nå har foreslått.

Skolebarna trenger lærere som er empatiske relasjonsbyggere, og som har tid til å bli godt nok kjent for å kunne forstå og hjelpe. Skolen er for knapp på menneskelige ressurser, og det finnes ingen «quick fix» for livet, selv ikke i skolen.

Vis læreren tillit ved å lytte, og gi rom og armslag til å utføre oppdraget. Ikke by på flere blanke ark i form av rapporterings-skjema som skal fylles ut. Gi læreren fargestifter av beste kvalitet.

Du trenger rutiner og trygge voksne. Vikaren stikker ansiktet tett opp i ditt og sier noe med streng stemme. Du blir så sint at du ikke hører noe. Uroen vokser. Du sier noe stygt. Det blir «konsekvens». Du får ikke være på SFO og vises bort og må bli hentet. Du gråter ukontrollert: «Jeg kan ikke leve uten å leke.»

Lik Dagbladet Meninger på Facebook