KONSERVATIVE KRISTNE: Ludvig Nessa (t.v.) og ei gruppe pinsevenner demonstrerte i mai i år utenfor Stortinget mot at stat og kirke skulle skilles.
Foto: Krister Sørbø / NTB Scanpix
KONSERVATIVE KRISTNE: Ludvig Nessa (t.v.) og ei gruppe pinsevenner demonstrerte i mai i år utenfor Stortinget mot at stat og kirke skulle skilles. Foto: Krister Sørbø / NTB ScanpixVis mer

Stærkt anekdotisk

Selv om de konservative kristne har begynt å slåss med fredeligere midler, betyr ikke det at vi skal slutte å bekjempe ideene deres, skriver Geir Ramnefjell.

Bjørn Stærk. Merk dere navnet. En klok mann, som blant annet i forbindelse med 22. juli skrev mange presise og tankevekkende artikler. Denne jula har hans essay om konservative kristne — «Minoriteten i minoriteten» — blitt snakkisen i skravleklassen. Den utvidede skravleklassen, får vi si — for 160 000 har lest essayet på nett hos Aftenposten. Det er vanskelig å yte teksten rettferdighet gjennom et sammendrag (den er veldig lang — tilsvarende ti kronikker), men her er et forsøk: Konservative kristne er blitt en minoritet blant kristne. Stærk tror ikke lenger selv på Gud, men vokste opp i et lavkirkelig miljø, med en far som var pastor. Med det som utgangspunkt beskriver har miljøet innenfra, med en utenforståendes tilsynelatende kritiske blikk. Han kjenner ingen kristne konservative som passer til karikaturen om onde mørkemenn. De har en sterk og inderlig gudstro som riktignok må tas på alvor, men som for de involverte stort sett handler om glede.

Et av hovedpoengene hans er dette: Vi andre, majoriteten, har mye å lære av de konservative kristne når det gjelder å vise respekt for andres meninger. Belegget hans for denne påstanden, er at den nye generasjonen konservative bruker vikarierende motiver når de argumenterer mot for eksempel homofili, samboerskap og abort. Det er Bibelen og Guds ord som er grunnen til at de har disse meningene, men de bruker argumenter som majoriteten kan forstå. Som for eksempel i kampen mot ekteskapsloven. Der sa de at kunstig befruktning for lesbiske bryter det biologiske båndet mellom far og barn, og fratar barnet muligheten til å vokse opp med sin far. Det er fair. Men svekkes ikke det rasjonelle argumentet ganske kraftig av at det grunnleggende sett er basert på en befaling fra Gud? Bare fordi de konservative er blitt så hyggelige i måten de kjemper for sine saker, betyr ikke det at vi skal ha mer toleranse for ideene deres.

Teksten til Stærk er veldig sympatisk. Han skriver godt, og gir en interessant og medrivende fortelling om det kristne Norge. På mange måter er dette er velkommen tekst, som kan gi mange lesere nye perspektiver og ting å tenke over. Men det er også mye som skurrer.

Bevisførselen er sterkt anekdotisk. Stærk har som nevnt bare gode erfaringer med konservative. De er en hyggelig gjeng, sosiale og inkluderende som få. Ifølge Stærk har den kulturradikale seieren i samfunnsdebatten etterlatt en urettferdig karikatur av konservative kristne. Tja, jeg vet ikke helt. Her må jeg også bli anekdotisk, men jeg har faktisk møtt flere konservative kristne i oppveksten min som på ingen måte var hyggelige mennesker. De passer faktisk så nært opp til begrepet mørkemenn, som jeg mener det går an å gjøre. For eksempel lærere som iskaldt motarbeider unge elever som tydelig flagger sine ateistiske synspunkter.

De kristne er ikke heller sexfikserte, mener Stærk. Motstanden mot homofili etc., handler om å ta troen på alvor — om ikke å endre viktige elementer i troen, bare fordi samtida domineres av andre ideer. Slike miljøer er riktignok ikke noe sted for unge homofile, understreker Stærk. De bør komme seg vekk. Det er et godt råd. Men før de kommer seg vekk — hvis de klarer det — har de blitt satt i en veldig ugrei livssituasjon. Et helt nettverk av mennesker rundt deg — familie, venner, menighet — forakter driftene dine. Din natur. Da hjelper det ikke at de unge, kristne konservative forsøker å selge disse ideene på aldri så fredelig vis. Hvor hyggelig kan
du fortelle en homofil at legningen hans er unaturlig og syndig?
Holder det med et «unnskyld meg», eller «værsåsnill»?

På den videregående skolen jeg gikk på i Oslo, var det et sterkt kristenkonservativ miljø. Det var en gjeng med unge mennesker som satt i biblioteket i midttimen og øste hverandre opp om «hvor mye piss det var» i biologitimene om utviklingslæren. Som sto hardt på hvert ord som står i Bibelen. Men hyggelige folk, for all del. Og ressurssterke. Nå ser jeg noen av dem igjen som journalister i Aftenposten, som rådgivere i KrF og som ansatte i prestisjefylte kommunikasjonsbyråer. Det er ikke alumni, jeg sier ikke det. Men de har definitivt viktige posisjoner i samfunnet, og ideer som jeg vil bekjempe — uansett hvordan de forsøker å forkle dem.