GULLGUTTA: Stafettgutta, anført av en spurtsterk Petter Northug, slo svenskene på oppløpet fredag. Foto: Hans Arne Vedlog
GULLGUTTA: Stafettgutta, anført av en spurtsterk Petter Northug, slo svenskene på oppløpet fredag. Foto: Hans Arne VedlogVis mer

Stafettgullet vi aldri skulle vunnet

Norsk stafettgull var det verste som kunne skjedd.

Kommentar

Petter Northug og de andre langrennsgutta ble verdensmestre i stafett i Falun idag. Det er ikke noe å glede seg over. 

Langrenn er ingen stor sport, om noen skulle tro det. Langrenn er en høyst marginal idrett som framstår like eksotisk syd for Alpene som kamelpolo gjør for oss. 

Min agenda er enkel: Dersom man vil langrennsporten vel, ønsker bredde, spenning og oppslutning, så bør man prise seg lykkelig hver gang en gullmedalje går til noen andre enn Norge.

Selv om det kanskje ikke virker sånn for oss, så er det relativt sjeldent at det skjer. Vi totaldominerer langrennsporten på en måte som tåler sammenligning med Japan og sumobryting, USA og deres versjon av fotball, irenes hurling og så videre.

Medaljestatistikken underbygger påstanden. Under verdensmesterskapet i 2013 tok Norge 19 medaljer. Nestemann på lista tok sju. Da vi arrangerte VM i Holmenkollen i 2011 var ståa tilnærmet lik: Norge 20 medaljer, Østerrike nummer to på statistikken med halvparten så mange. Til og med i det «forferdelige» Liberec-VM i 2009, mesterskapet som fremdeles hjemsøker Olympiatoppen, tok vi klart flest medaljer. 

Selv på vårt dårligste, vårt mest håpløse, var vi altså definitivt best i verden på ski. Det er ikke et lyspunkt, det er et tankekors. 

For å tro at dette ikke ødelegger idretten så mange nordmenn elsker er ikke å begrave hode i sanden - det er å kjøre knollen så langt ned i brøytefonna at til og med beksømstøvlene begraves. 

Det brenner på dass i langrennsporten og vi er for rusa på egen suksess til å lete etter rømningsveier. 

Interessen for sporten stuper i land som Tyskland, Frankrike, Italia og Russland - nærmest i takt med norsk suksess. De vil jo gjerne se sine utøvere knive i toppen, ikke bli håna av Petter Northug fordi de forsøker. Fortsetter utviklinga - norsk på pallen, norsk på tilskuerplass, norsk i presselosjen - ja, så er det få år før langrennsporten ikke er noe annet enn nettopp det - en særnorsk greie, på lik linje med brunost, dugnad og Per Sandberg. 

Derfor må det være lov å bruke huet oppi alt hysteriet. For det første er det historieløst, og litt flaut, å gå av skaftet hver gang en nordmann vinner et skirenn. Som Petter Northug har vært inne på tenderer nivået fort mot barneskirenn. For det andre er det direkte imot våre egne interesser å vinne hele tida. 

Dersom vi fortsatt skal ha en idrett å være best i, er vi avhengige av å være litt mindre best, for å si det enkelt. 

Mitt store høydepunktet i dette VM er Charlotte Kallas gull på 10 km fristil og de to påfølgende amerikanske pallplassene. Hvis du letter på skylappene et par oppløpslengder, så ser du at det er bra for sporten som helhet.

Det er kanskje ikke best for en nasjon med vedvarende mindreverdighetskompleks overfor sin nabo i øst - men det får så være. Husk, vi slo jo Brasil 2 - 1 den ganga i '98. Vi får klamre oss til det.

For å rettferdiggjøre de voldsomme pengesummene vi bruker på å utvikle langrennsløpere i verdenstoppen, mener jeg idretten faktisk bør ha et visst nedslagsfelt utenfor Norden. Om ikke den klarer det, så kan vi heller satse de pengene på en idrett hvor vi faktisk har konkurranse utenfor landegrensene.

Derfor er det synd at Norge vant gull igjen idag. Det føles kanskje ikke slik nå, men det var det verste som kunne skjedd oss.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.