Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Staff som fortjent

Forsvarsadvokat. Provokatør. Og med en dyp omsorg. For noen.

-  Hadde jeg fått en drittsekkpris eller noe sånt, kunne jeg forstått det bedre. Men det interessante med å ha meg på lista over Norges ti intellektuelle, er at det vektlegger det praktiske. Det viser at juryen har lagt vekt på handlingsintellektuell virksomhet. Det er bedre enn disse fotnoteentusiastene.

TOR ERLING STAFF tenker seg ellers godt om før han svarer. Finnes det noen han kan fornærme bedre, er det virkelig ikke mulig å erte på seg flere? Ingen øm tå skal være

utråkket, ingen hellig ku uspiddet.

-  Hva legger du selv i begrepet intellektuell?-  I det legger jeg handling, en påvirkning av samfunnet du lever i. Og så må det springe ut av et grunnsyn, en ideologisk forankring. Spør du hvilken filosof som har påvirket meg mest, så må helvete vite det. Til gjengjeld har jeg samlet erfaring fra det virkelige liv.

-  Du har mer kontakt med forskjellige samfunnslag enn de fleste?-  Ja, jeg husker da jeg herjet i studentsamfunnet, det er femti år siden. Rengjøringshjelpen der var like viktig for meg som disse filosofene med uforståelige navn. Hun sto på torget, vasket hos oss, så var det flere rengjøringsjobber. Hun var det mest strålende menneske jeg har vært borte i, med det lyseste sinnelag. Hun bare sprøytet godhet rundt seg. Det er min form for filosofi. Omvendt hadde jeg en sak en gang, med en lagmann som ikke var særlig tilhenger av vold. Han var så fæl mot tiltalte at jeg skammet meg på de svarte kappers vegne. Etter saken ville lagmannen samle alle aktørene til julemiddag. Jeg sa selvfølgelig nei takk. Jeg vil ikke sitte til bords med en person som ikke klarer å oppføre seg anstendig mot mennesket i tiltaleboksen. Setter du de to historiene opp mot hverandre, sier de mye om mitt syn.

-  Synes du lagmenn generelt bør være mer entusiastiske til vold? -  Nei, ikke entusiastiske, men de kan oppføre seg som mennesker. Tiltalte var jo et menneske. Det er et godt valgspråk: Han er jo et menneske. Noen, la oss kalle dem borgerskapet, klarer ikke å forholde seg til at det finnes en gruppe mennesker som ikke er gitt noe på denne jord. Jeg hadde nettopp en gutt på 18 i retten. Han droppet ut av skolen i åttende, bor sammen med en bror. Moren er mye borte, faren flyttet ut for lenge siden. Om kort tid skulle de kastes ut. De hadde ingenting. Hvilken framtid, hvilken nåtid, kan herrene der oppe tilby disse menneskene?

-  Regner du deg som et høyreside- eller venstresidemenneske?-  Mener du politisk eller kroppslig?

-  Har du hjertet på høyre eller venstre side?

-  Ja, hvor faen er det nå da? Du får ikke ta skjermbilde.

-  Du har et hjerte?

-  Jeg har en teori om at de styrende krefter trenger en motakse. Jeg er ikke revolusjonær, men jeg har jo lyst til å velte hele samfunnet.

-  Og det er ikke revolusjonært?-  Det stilles et spørsmål i avisene, hva du ville gjort hvis du var statsminister for en dag. Det skulle vært interessant å se svaret til en underdog. Det blir som Jeppe i baronens seng, men det var ikke særlig heldig. Før han kom i senga fryktet han bare for riset til Nille. I senga blir han en liten despot. Det er et spørsmål om ikke makt korrumperer.

-  Du ser mye teater.-  Ja det må jeg, det er min referanseramme. Jeg ser alltid siste forestilling, eller nest siste.

-  Du ser alle forestillingene på teatrene?-  Stort sett.

-  Hva får du ut av det?-  Men herregud da! Er ikke du teatermann? Fy faen, det er dummeste spørsmålet jeg har hørt. Tenk deg en handelsreisendes død, når han kommer hjem og må lyve, for han har ikke fått solgt noe. Sytti prosent av mine klienter opprettholder en eller annen løgn hjemme, i forhold til en nær person. Teatret får fram det komprimerte livet, noe som taler til alvoret, til følelsene, til driftene. Det er den kunstformen som for meg er den viktigste, men der er jeg riktig gæren også. Film og tv, det blir bare hermetikk.

-  Ser du ofte dårlig teater?-  Jeg vet ikke. Jeg tror kanskje jeg er for lite kritisk. Akkurat slik jeg sjelden ser noe dårlig i levende mennesker. Jeg setter kanskje ikke så store krav.

-  Hvem er ditt største intellektuelle forbilde?-  Jeg har aldri villet ha forbilder. Ser man en seierherre, er det liksom ikke interessant hvor mange lik som ligger igjen, hva kampen har kostet taperne. Men skal jeg ta en, er det Alf Nordhus.

-  De fleste har valgt seg forbilder fra utlandet?-  Ja, det er veldig fint. La dem bare reise.

-  Du liker tapere, hva var Nordhus\' svake side?-  Hvis jeg ikke kan si noe pent om et menneske, gidder jeg ikke si noe.

-  Gjelder det også aktorer?-  Nei, men de har jo bedt om å få kjeft. Jeg snakker om mennesker, jeg. Men spør du meg om den største intellektuelle i Norge

i dag, er svaret utvilsomt Karen-Christine Friele.

-  Kim Friele?-  Jeg kjenner henne ikke, så jeg vil bruke fullt navn. Hun grep et tema, og med sin stålklare fornuft klarte hun å analysere og skape forståelse for det. Hun er en av de skarpeste debattanter vi har, og hun har stått løpet ut. Nå står hun på bauta, men vi må ikke glemme kampen.

-  Hvor lang tid tror du det tar før bispene tar poenget og gir opp kampen mot homofili?-  Det syns jeg nesten er uinteressant. Jeg er jo ikke noen stor tilhenger av han Stålsett heller, jeg.

-  Hvorfor ikke?-  Jeg var i en debatt der jeg benevnte ham som en form for mental suppestasjon. Da har jeg mer respekt for han Kvarme i Borg.

-  Ja, du trives best med taperne, du.-  Som biskop har han rett og plikt til å stå for sitt standpunkt. Jeg er selvfølgelig rykende uenig med ham, men har respekt for dem som tør å holde på sine meninger. Heller de, enn dem man får inntrykk av lar sine meninger komme med vinden.

-  Hva er du spesielt opptatt av at bør diskuteres mer?-  Det klart at Stavanger-saken har vært en ulykkelig hendelse som har forandret hele vår holdning til lovbrytere, bare fordi det var litt røft fra angripernes side.

-  Litt røft? En politimann ble skutt og drept?-  Ja, men selv om en aktet og skikkelig politimann mistet livet, er ikke det en grunn til å gjøre dette til en prestisjesak, der samfunnet seire. Er det verre at en politimann mister livet enn en sivil? Det er tross alt jobben hans, han har gått inn i et yrke med økt risiko. Nå settes alle ressurser inn på å oppklare dette ene, det blir så forvridd.

-  Er du veldig opptatt av at ranet ikke skal oppklares?-  Nei, men jeg er opptatt av at politiet ikke skal definere et mål som bare betyr hardere midler, kaldere klima og et sterkt forverret samfunn.

-  Her ville jeg ha forståelse om noen sa: Ja, men de startet?-  Det skjønner jeg, det er selvfølgelig helt riktig. Men det går an å bruke hodet selv om motparten begynte. Og når du så har et politidirektorat på toppen, som styres med en slik menneskelig kulde og et krav om perfeksjonisme, da er vi på ville veier. Det er ikke debatt mer i det hele tatt, det finnes ikke en politimester som tør å åpne kjeften. Vi har fått et taust politi, kommandostyrt som en forsvarsaffære. Godtfolk er sikkert enig i måten etterforskningen drives på, men resultat blir et mer fiendtlig miljø. Politiet definerer en krigstilstand, og de vil møte en opptrapping. Det neste ranet vil bli enda mer brutalt.

-  Hva vil du gjerne ha forandret-  Vi har et samfunn der mennesker betraktes som drivende vrak, og behandles verre enn dyr. Det som åpenbart er en sykdom, belastes dem som et moralsk forfall. Jeg tenker på narkotikabruk. Alle har rett til respekt. Selv en narkoman som knuser kneskåler på andre, har krav på respekt.

i Norge?

-  Jeg hadde ikke tort å gi ham annet.-  Og så har vi i dag et samfunn der all debatt stopper hvis du bruker barn som stikkord. Barn skal selvsagt hjelpes, men det jeg møter i debatter er at det ikke lenger er lov til å komme med noen motforestillinger. Samfunnet forstår barn fullstendig, mens det er kaldt og ufølsomt overfor dem man kaller overgripere.

-  Noe mer?-  Offerrollen. Det å være offer har så å si blitt et yrke. Et offer får all sympati, all hjelp. Du får oppmerksomhet, blir tatt hånd om - og kan ha inntekt av det.

-  Finnes det et lønnsregulativ for ofre?-  Ganske høye lønnstrinn. Jeg tror det spekuleres i det, samfunnet har stilt midler til rådighet som kan bli misbrukt.

-  Jeg får ikke din store omsorg for en gruppe utstøtte i samfunnet, til å stemme med din manglende omsorg for en like ressurssvak gruppe - ofrene til dem du har omsorg for?-  Det er helt fair, det. Enten er det min framstillingsevne, eller så er det din forstand. Vi kan møtes på midten. Se her, tar jeg denne pinnen og stikker ut øynene dine, da er du et offer, det er registrerbart.

-  Takk.-  Men så er det de ofrene som er mindre entydige. Ofrene i menneskelige relasjoner. I stedet for å fortelle dem som er blitt tuklet med av familien i høystakkene, at dette klarer du, du kan gå videre i livet, forteller vi dem at de er blitt utsatt for det verste som kan skje. De er ofre. Selvsagt finnes det grove overgrep, men det finnes også det som er noe annet. Snakker du nedverdigende til mennesker hele tida, så preges de av det. Vi får ofrene til å gå inn i selvdestruksjon.

-  Har du noen gang vært et offer for noe?-  Ikke offer som sådan. Jeg har vært offer for mye, på mange områder, men det har ikke sjenert meg. Jeg har alltid syns det har vært jævla fint.

-  Behagelig?-  Det er et likegyldig selskapsord. Jeg har sett på det som en viktig opplevelse, en nyttig erfaring. Men må jeg vurdere om dette intervjuet blir noe hyggelig eller ikke?

-  Er det noen som har sagt det skal være hyggelig?-  Tar du den? Jeg har begynt å slå ned folk.

-  Hvem da?-  Du får ikke noe eksempel. Ikke slik dette har begynt å arte seg. Skal vi gå ned på brygga nå?

<B>ET NORSK FORBILDE:</B> Tor Erling Staff har aldri villet ha forbilder. - Ser man en seierherre, er det liksom ikke interessant hvor mange lik som ligger igjen, hva kampen har kostet taperne. Men skal jeg ta en, er det Alf Nordhus, sier Staff.