Stagnert dommedag

Slipknot klarer bare delvis å konkurrere mot seg selv.

CD: Det maskerte 9-mannskollektivet Slipknot fra Iowa har noe ufortjent blitt påklistret den betente nu metal-merkelappen.

I alle fall om man skal ta høyde for det som normalt sett har blitt assosiert med sjangeren.

Med Linkin Park som det kommersielle og melodiske ytterpunktet, har Slipknot slått seg opp som det kompromissløse alternativet. Der førstnevnte har tjent seg søkkrike på glattpolert rap-rock har Slipknot klart kunststykket å fylle store arenaer med beinhard og misantropisk anlagt ekstremmetal.

Midtsjiktet har stort sett forsvunnet i periferien og sjangerbetegnelsen som sådan er for lengst død og begravet.

Stagnasjon

«All Hope is Gone» er album nummer fire på Roadrunner fra maskemennene, og er tradisjonen tro en salig blanding av bekmørk nihilsme og vanedannende refreng. Åpningslåta «Gematria (the Killing Name)» er en god kombo av moderne Slayer og hektende kamprop - brautende og monumental i all sin suggerende kraft.

Tittelkuttet blander death metal og rock’n roll på en måte de færreste har klart før, mens «Psychosocial» garantert kommer til å gi bandet radiotid som innehaver av noen av Slipknots mest umiddelbare riff til dato.

Det er likevel et eller annet som ikke er helt på topp her. Der bandet på hver eneste utgivelse har tatt uttrykket til nye høyder både innholdsmessig og kreativt, er det noe som smaker av stagnasjon her.

IKKE HELT PÅ TOPP: Der Slipknot på hver eneste utgivelse har tatt uttrykket til nye høyder både innholdsmessig og kreativt, er det noe som smaker av stagnasjon denne gangen.
IKKE HELT PÅ TOPP: Der Slipknot på hver eneste utgivelse har tatt uttrykket til nye høyder både innholdsmessig og kreativt, er det noe som smaker av stagnasjon denne gangen. Vis mer

Lite overraskelser

Der Slipknot har blandet melodi og brutalitet på en helt unik og medrivende måte, kjennes enkelte av låtene her fragmenterte og gråere i kantene.

Mye av death metal-elementene låter generisk og de melodiøse partiene har ikke de samme klaustrofobiske undertonene, litt som om de har gått gjennom kverna uten å ha fått det karakteristiske Slipknot-stempelet på veien. Kanskje det faktumet at bandet har tonet ned litt av de perkussive og industrielle innslagene har noe av skylda?

Når det er sagt, det er mye godt materiale her i begge ender, la oss for eksempel ikke glemme den smektende «Snuff» som føyer seg pent inn i den nye balladetradisjonen til gjengen, men man griper seg i å ha ventet noe mer fra et såpass radikalt band. Skuffelsen over ikke å bli overrasket er vel det mest påtagelige.

Ukas musikkanmeldelser:

Stagnert dommedag