Stagnert storhet

Krampa har sluppet taket. David Bowie prøver ikke lenger å likne verken Goldie eller Nine Inch Nails. Og han har sluttet å late som om dub er det eneste saliggjørende. Denne gangen høres Bowie umiskjennelig ut som Bowie.

Mannen med de mange ansiktene var i ferd med å forvandle seg til artisten med de mange kompleksene. Nå er Bowie tilbake med et helstøpt schizofrent album der pendelen, for ikke å si plekteret, svinger over et øs av ulike tidsepoker - hvis eneste fellesnevner er at du kan gjenkjenne dem alle som hans egne.

Svunnen storhet

«Hours...» er på mange måter et etterlengtet møte med en David Bowie som endelig ser ut til å ha blitt venner med seg sjøl. Referansene til svunnen storhet ligger som sminken til The Thin White Duke - i lag på lag. Du hører dem i riffene, i koringene, i tekstene, i refrengene, i arrangementene. De er som hilsninger fra en god gammel venn. Her er ekko fra Mick Ronson og Carlos Alomar, fra tida i Berlin, fra Major Tom. Du hører lyden av Scary Monsters, Heroes, Lodger og Aladdin Sane. Bowie har til og med lagt inn en Low-passiar og hentet fram kassegitaren fra Space Oddity. Men plata er ujevn, og vil neppe peke seg ut som noen klassiker når historien en gang skal oppsummeres. Først og fremst hører du lyden av storhet som stagnerte på slutten av 80-tallet. For midt oppi herligheten lander David Bowie litt for mange av låtene i et studio-flinkt landskap mange av oss håpet han forlot for godt med Tin Machine. Selv med den beste vilje fortoner de svakeste delene av albumet seg unektelig en smule fantasiløse og forutsigbare.

Dub og deilig

Etter å ha tronet som rockens mest stilsikre kunstner gjennom 70- og 80-tallet må det ellers så fruktbare 90-tallet ha fortonet seg som et lite mareritt for David Bowie. Han omfavnet den nye tida og teknikken til det selvutslettende, og avleverte hjelpeløse album fansen i ettertid knapt nevner ved navn. Men mens vi stilletiende har fulgt Bowies delvis pinlige forsøk på å finne fotfeste i et hipt og tidsriktig lydbilde, har musikken pulsert gjennom artister som Marilyn Manson, Suede, Pulp og andre som har visst å føre arven videre.Nå tar Bowie, som den gentleman han er, selv opp hansken. Hvilket er en god nyhet i seg selv. For så lenge det er liv, er det håp.

TILBAKE TIL FORTIDA: David Bowie har snudd timeglasset. Ulovlig seint, men godt.