Ståk og stil

Åpningskonserten på Oslo Kammermusikkfestival er det eneste av musikklivets evenementer som både statsminister Kjell Magne Bondevik og statsministerkandidat Thorbjørn Jagland finner det nødvendig å overvære, samtidig.

De er ikke de eneste, blant premiereløvene i finansadelen, politikerkorpset og kulturlivskoryfeenes rekker, som ikke har stort annet felles enn selvbildet av å være prominente nok til ikke å kunne utebli.

Slik ble det kastet glans i massevis, fra sosial kapital av ulik valør, denne fredagskvelden i Universitetets Aula, som markerte at Oslo Kammermusikkfestival 1998, den tiende i rekken, var i gang.

Alle fikk vi hva vi var kommet for, synet av hverandre, oppbyggelige ord om musikk generelt og Oslo Kammermusikkfestival spesielt samt et program som fortonte seg som en politisk korrekt menyliste: litt samtidsmusikk og barn på scenen, med gammel og nyere kammermusikk attåt.

Selv har jeg alltid vært imponert over hvordan Arve Tellefsen får det til, denne årvisse balansekunsten over kulturlivets fallgruber som røper at den lune trønderhumoren også rommer en finere ironi. Det er i kraft av den Tellefsen og alle hans gode hjelpere makter å måle opp distansen til all ståheien som er med på å dra festivalen i gang, og sikre velviljen og økonomien. For heller ikke denne åpningskonserten etterlot tvil om at Arve Tellefsen bruker alle sine talenter for å sikre det musikalske nivået, med musikken selv som det ytterste peilemerket.

Rolf Wallins lille åpningsstunt med rød ballong, «Scratch», fungerte i så måte like bra som ved tidligere anledninger. Og da Solveig Kringlebotn og Håvard Gimse satte strek for sin avdeling med Hugo Wolfs versjon av «Kennst du das Land», en lysende prestasjon, var den kunstneriske standarden satt for hva vi forhåpentlig har i vente kommende uke.

Noe av det fikk armslag allerede etter pause. Da presenterte en av festivalens hovedattraksjoner seg, det italienske tidligmusikkensemblet «Concerto Italiano», i verker av Dario Castello og Claudio Monteverdi. Sangerne var å høre i Bergen, tidligere i år. Ved dette besøket har de tatt instrumentalistene med. I fellesskap avsluttet de konserten med Monteverdis «Il combattimenti di Tancredi e Clorinda», utspent mellom forrykende virtuositet og dypfølt klage, som teatermusikk av det slaget som skaper de sterkeste bildene selv.

Jo, herfra fortsetter vi gjerne ferden, på stigende kurs.