Ståkete barnemusikal

Det er synd at to supre hovedrolleinnehavere og et knippe fengende melodier drukner i ståkete spill og amatørteateraktige omgivelser i Riksteatrets nye familiesatsing.

For nye, norske barnemusikalsatsinger er vi ikke så godt vant med her hjemme. Geirr Lystrups «Brakar og Joanna», kjent fra bok og barnetime på NRK, har de flotte sangene og den enkle fortellingen om toleranse, kjærlighet og ubrytelig vennskap som i utgangspunktet skal til for å lage en motvekt til ferdigtygd, amerikansk barneunderholdning. Men dessverre har ikke Riksteatret tatt godt nok vare på mulighetene.

Bestiser

«Brakar og Joanna» handler om vesle Joanna (spilt med sjarm og livsglede av Ingrid Bergstrøm), som går i skogen en vårdag for å plukke blåveis. Der støter hun på bjørnen Brakar (danseren Niklas Gundersen skaper en eventyrlig og morsom bamsefar). De blir venner. Men ikke alle skjønner at en jente og en bjørn, som jo er helt annerledes enn oss andre, kan være bestiser. Truslene blir mange, og riktig kritisk blir det når den sleipe sirkusdirektøren (Kim Fangen) bortfører Brakar.

Instruktør Marit Moum Aune har gitt Niklas Gundersen lodden bjørnedrakt og et koreografert bamserom som han utnytter til mye artig jazzdans-parafrasering. Hun har lagt opp til en fysisk og enkel spillestil. Men den utarter ganske raskt, til mye klabb og babb, hyl, ståk og overspill. Flate og klisjéfylte dialoger forsterker også inntrykket av en uferdig oppsetning. Neppe noen norsk unge har vært så slem at vedkommende har fortjent dette.