Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Stakkars barn!

Vi får de barna vi fortjener, men hva har de gjort for å fortjene Barneombudet?

ÅRETS saftigste sommeragurk: Barneombudet advarer mot lettkledde sommermoter som kan føre til overgrep. Med sitt blottede nærvær sender unge piker livsfarlige seksuelle signaler på høylys dag! Norske gutter skjelver ukontrollert i boksershortsene ved synet av naken hud! Og da mister de både vett og omtanke, og blir til ustyrlige seksualmonstre!

For sikkerhets skyld burde vi innføre 18-årsgrense for kjøp av korte, trange topper. Fjortiser er jo «for unge til å forstå» hva det betyr å gå med så provoserende plagg. Alternativt kunne vi foreslå en øvre aldersgrense for dem som i full offentlighet skal få lov til å komme med slike «autoritative» utsagn, og dermed projisere sin egen forvirring og frustrasjon over på ungdom som er dem fullstendig overlegne i faget visuell kommunikasjon.

HVEM HAR EGENTLIG oppfunnet denne nye seksuelle trusselen? Har barneombudet konsultert en eneste ung gutt før han fastslår at «mager og piercing i navlen kan vekke farlige reaksjoner hos det annet kjønn» ? Snakker han av egen kroppslig erfaring, eller holder det med et hjertesukk fra en helsesøster på Sørlandet? «Den sexy påkledningen kan føre til overgrep,» mener helsesøster. Ja visst. Snakker vi om sex og vold, blir alle faktiske årsaksforhold redusert til menings ytringer.

Denne mediefarsen kunne vi ledd mye av, hadde ikke seksuelle overgrep som reell foreteelse fortjent et ganske annet alvor.

TROND WAAGE DUKKER nemlig stadig oftere opp i media med sine advarsler, formaninger og tiltak. Det er en endeløs strøm av forutsigelig negativitet. Barneombudet er alltid skeptisk til det nye, enten det heter globalisering eller reklame i skolebøker. Han vil alltid beskytte de små, ofte mot deres egne lyster. Og vi kan alltid være like sikker på at utspillene er ugjennomtenkte.

Dagen etter dobbeltdrapet i Kristiansand var Waage på banen med en «revurdering av den robuste barndommen»: «Tiden da barn kan ligge alene i telt er forbi.» Det samme måtte vel da gjelde andre utendørsaktiviteter uten voksentilsyn. Uten betenkningstid anbefalte altså barnas egen talsmann en alvorlig innskrenking av barns handlerom. Barneombud for barneforbud! Dette var hans løsning på voldsproblemet. Dette skulle bedre barns livssituasjon.

MEN: HVOR STORE er egentlig sjansene for at et norsk barn anno 2000 skal bli utsatt for vold og overgrep? Er sjansen større nå enn før? Hvis så er tilfelle, hva er årsakene? Hvilke tiltak vil være effektive, uten å gå på bekostning av andre goder, som utfoldelse og frihet? Disse kompliserte, men uomgjengelige spørsmålene har barneombudet åpenbart ingen evne, vilje eller tid til å stille. Han skriver heller panikkartede brev til statsministeren under titler som «Pornografien invaderer barnesinnet».

Barn «bombarderes med voksensextilbud» selv når de surfer på Internetts musikksider, ifølge Waage (hvor har han dette fra?), og han anbefaler skoler å hindre tilgangen til Internett slik at ikke barna kommer i kontakt med porno. Vi får anta at dette var før han la sitt eget tillitvekkende ansikt ut på nettet.

DET ER IKKE vanskelig å forstå at foreldre kan være bekymret for barnas kroppsfiksering eller mediebruk. Men hva skal vi med et barneombud som ikke gjør annet enn å nøre opp under uroen? Waage er selv barneforsker, men overser all forskning som kan opplyse og berolige foreldre. I stedet hører vi alltid at «barneombudet mottar jevnlig henvendelser fra foreldre og ungdom» om forferdelige nye trusler, som for eksempel Pokémon. Ja vel. Hvor representativ er bekymringen Waage får inn på telefonen? Waage påstår å ha mottatt «flere telefoner» fra barn som ikke vil feire bursdager på McDonald's. Disse mottas med takk, og inngår straks i hans utrettelige kampanje mot «det kommersielle trykket». Så kan slitne aleneforeldre sitte der med dårlig samvittighet fordi de tar barna med på plastrestaurant, i stedet for å stelle i stand «den gode, gamle bursdagsfeiringen» som krever like god råd, like god tid og like god smak som i Ombudets omgangskrets.

TROND WAAGES EVIGE klagesang mot markedskreftene kunne med fordel vært henlagt til et politisk parti eller en interesseorganisasjon, der ideologisk ønsketenkning hører hjemme. Han kritiserer «de kommersielle aktørenes stadig grådige spill» på helt prinsipielt grunnlag, ofte uten påvisning av konkrete varers konkrete skadevirkninger. Varetilbydere er hensynsløse manipulatorer, og barn er viljesløse ofre som kjøper alt de blir tilbudt - av gale grunner: «Anskaffelse av mobiltelefon bør ikke være et resultat av en motebølge eller av kjøpepress blant barn og unge. I enkelte miljøer ser vi at mobiltelefonen fungerer som en jappedings eller et statussymbol.»

Huff da. Men alle som kjenner dagens barn, vet at ingen andre bruker mobilen så mye, så variert og så kreativt, og skulle dingsen også fungere som identitetsmarkør - hva så? Vi snakker om et distingveringsbehov som har eksistert i alle kulturer til alle tider, men som Ombudet finner umoralsk, og tror han kan stoppe ved å innføre for eksempel skoleuniformer. Som om ikke barn (og voksne) alltid vil finne nye og subtile måter for å vise hvem som er de kuleste, smarteste eller rikeste.

NORSKE TOLVÅRINGERS standardpakke består ikke av statussymboler, men av ski, skøyter, sykler, bøker, stereo/radio, sovepose - ting som fremmer gode verdier som friluftsliv og allmenndanning. En tilsvarende undersøkelse av foreldrenes utstyrspark (fra stilkarnapper til designertannbørster) ville neppe gi like oppløftende resultat. Likevel vil altså Waage beskytte barna mot reklamens kjøpepress. Dette er først og fremst noe som beskytter foreldre mot barnas mas, og som marginaliserer barna som samfunnsvesener. Skal barndommen være en fredet sone i forbrukersamfunnet? Skal barna stå utenfor den sosiale, kulturelle og kommersielle virkelighet, og få almisser og gode råd fra foreldre som forbruker mer og usunnere enn dem selv? Skal de få lov til å oppleve markedsøkonomiens omkostninger - morgenstress, trafikkstøv, prestasjonsangst, mindre samvær med foreldrene, osv. - men ikke dens goder og gleder?

BAK BESKYTTELSESTRANGEN finner vi den gamle tanken om barn som «naturlige» og «uskyldige». Denne holdningen bidrar til ytterligere å infantilisere mennesker som heller burde ha fått frihet og midler til å bli bevisste forbrukere gjennom prøving og feiling. Edruelig forskning viser at barn ikke tar skade av TV-reklame, men tvert imot utvikler kodeforståelse og kritisk distanse på et meget tidlig tidspunkt. Selv på dette kontroversielle punktet kan vi altså støtte oss til kloke ord vi finner på Internett: «Barneombudets visjoner er at barn blir sett på som likeverdige med voksne, at barn blir ansett som kompetente individer, at det fokuseres på mulighetene i arbeidet med barn.»

Nettopp. Hvorfor framstår da Ombudet så ofte i offentligheten som en mann som motarbeider disse verdiene, som ikke gjør barn til de «fremste eksperter på sitt eget liv», men til ubehjelpelige fjols som trenger en høy beskytter? I fjor ble Trond Waage tildelt UNICEFs ærespris for sitt «grensesprengende arbeid som kommunikator». Innenriks likner han mer på barnas egen Jagland.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media