NYTTÅRSTALE: Siv Jensen holdt nyttårstale på Facebook. Da slapp hun å bli «sensurert» av mediene.
<span style="background-color: initial;">&nbsp;Foto: Nina Hansen / Dagbladet</span>
NYTTÅRSTALE: Siv Jensen holdt nyttårstale på Facebook. Da slapp hun å bli «sensurert» av mediene.  Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Stakkars Frp

Frp oppfører seg som om de er det eneste partiet som har grunn til å være sure på mediene. 

Kommentar

Det er ingen som forventer at Frp skal ta på seg oppgaven med å bygge opp tilliten til norske medier. Partiet ble startet som en protest mot det etablerte, og pressen må finne seg i å bli plassert i den båsen.

Også etter at reisen mot maktposisjonene i norsk politikk er fullendt, vil ikke partiet gi opp rollen som outsider. De kan ikke.

Derfor er det ikke overraskende at Sylvi Listhaug benytter momentum når tallene fra en Reuters-undersøkelse viser at bare 32 prosent stoler på journalister, og at 46 prosent har tillit til mediene journalistene jobber i. I et blogginnlegg skriver hun at hun «skjønner godt at folk flest er skeptiske til mye av det som fremstilles i mediene». Det er bra, lesere skal være kritiske. Men hun skriver også noe annet: at hun skal fortsette å bruke sosiale medier «for å vise hva vi egentlig står for».

Der tar Frp virkelig ingen sjanser. En gjennomgang av Facebook-sidene til de største partiene, Ap, Høyre og Frp, viser en tydelig trend. Mens de to andre partiene hyppig lenker til nyhetsartikler fra de tradisjonelle mediene for å markedsføre sine standpunkter, bruker Frp konsekvent artikler hentet fra sine egne nettsider, frp.no. Der skinner selvsagt sola alltid over partiets politikk, fritt for tilsvar og motstridende synspunkter som artikler fra mediene pleier å være beheftet med. Kun én artikkel (fra VG 4. januar), forstyrrer strømmen så langt i år.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Siv Jensen holdt i år nyttårstale på Facebook. Da hun ble spurt av TV2 om hvorfor, svarte hun «da slipper jeg å bli sensurert av sånne som dere». At partilederen og finansministeren ser på pressens redigerende rolle som «sensur», forklarer kanskje den ensporede sosiale medier-strategien.

Norske medier skal ta den relativt lave tilliten vi har i befolkningen, på alvor. På en internasjonal skala plasserer vi oss omtrent midt på treet – mellom Finland på topp og USA, Sør-Korea og flere land i Øst-Europa på bånn.

Men det er også grunn til å reagere på svartmaling. Journalister flest stemmer mer mot venstre enn befolkningen for øvrig. De journalistene som dekker politikk, er imidlertid blågrønne, ikke rødgrønne.

Påstanden om at Fremskrittspartiet ikke får vist hva de egentlig står for, er vanskelig å akseptere. Denne avisa er en yndet skyteskive for de som hevder media er venstrevridd, likevel har vi et jevnlig strøm av store oppslag og intervjuer med sentrale Frp-ere. Forrige helg var A-magasinets forside prydet av den smilende Alt-right-lederen Richard Spencer, VG Helg hadde portrettintervju med Terje Søviknes (Frp) og vi hadde portrett med Per-Willy Amundsen (Frp).

Carl I. Hagen får snakke bredt og fritt i alle store medier om sin klimaskepsis, til tross for at han argumenterer mot en nær unison forskerstand verden over. Frps frykt for ghettofisering i Norge er grundig dekket i flere større reportasjer i NRK, som forlengst har gjort seg fortjent til skroting av økenavnet «ARK» (Arbeiderpartiets rikskringkasting).

Det er uunngåelig at media irriterer politikerne. Journalistikk skal ikke forkludre fakta, men definitivt utfordre politiske budskap. Mitt klare inntrykk er at også de andre partiene reagerer på framstillingen de blir utsatt for i mediene, men at de gjør et mye mindre nummer av det. Bare tenk på råkjøret mot MDG, eller mot «vinglingen» til Arbeiderpartiet eller stemplingen av Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum som «Norges svar på Donald Trump».

Hvis alle politiske partier skulle gjort anskrik like ofte som Frp, ville debatten knapt ha handlet om annet.