Stakkars fyr

Denne mannen har rockens verste jobb akkurat nå. Han heter Ray Wilson, skal forsøke å erstatte Phil Collins og reiser rundt som vokalist i et band som er frimodig nok til å kalle seg Genesis.

KONSERT

Genesis

Oslo Spektrum

«Calling All Stations-tour»

Publikum: Ca. 3500

Dette var ingen god idé, Tony Banks og Mike Rutherford. Når Phil først valgte å hoppe av bandet burde dere vært smarte nok til å legge ned Genesis for godt.

For makan til personlighetsløst band skal man lete lenge etter selv blant rockens mest slitne dinosaurer.

Cover-band?

Det er ikke egentlig noe feil med Ray Wilson. Gjennom den to timer og 15 minutter lange Spektrum-konserten i går kveld viste han for alle og enhver at han er en habil vokalist. Og faktisk også en vokalist som kler Genesis' musikk. Den sympatiske skotten gjorde da også det han kunne for å more publikum på sin egen hverdagslige måte. Og et stykke på vei hjelper dette selvsagt, men i går kunne Wilson jobbet som om det var hans siste dag uten at det hadde dekket over det faktum at vi var vitne til en real fattigmanns-utgave av den gamle storheten Genesis. Ja, til tider var det så pussig og atmosfæreløst å se denne utgaven av bandet at man nesten lurte på om man var vitne til et cover-band som spilte gamle Genesis-slagere.

Så der

Rutherford har gjort en bra investering ved å ta med seg israeleren Nir Z på trommer. Han gir av seg selv mens Banks, Rutherford og gitarist/bassist Anthony Drennan så ut til å glede seg til at turneen, og kanskje også karrieren, snart er over. Det oste ikke akkurat spilleglede av det vi fikk servert. Genesis yndet å presentere materiale helt fra begynnelsen av 70-tallet og fram til fjorårets høyst middelmådige «Calling All Stations». Få av låtene gikk på snørra, det meste var helt ordinært mens kun et par låter virkelig glimtet til. Best var kanskje den massive «Mama», mens det også ble småkoselig da vår mann Ray inviterte til leirbålsstemning og unplugged-seksjon midt i konserten.

Dampet ikke sex

Men totalt sett ble dette en særdeles ukarismatisk konsertopplevelse _ både musikalsk og rent visuelt. Og selv om vår sympati så definitivt lå hos Ray Wilson, må vi nok innrømme at selv hans mest velmente scenetriks etterhvert framsto som mer hjelpeløse og patetiske enn sjarmerende.

Kjære Ron Wood og Charlie Watts: Lov på tro og ære at dere ikke fortsetter hvis Mick og Keith sier farvel. Vær så snill, lov det 'a...

Håkon Moslet